Kommentar

Hollywood har på kort tid laget storfilmer om to av de viktigste mytene i vår kulturkrets: Noah og Moses.

Darren Aronofskys Noah var i mine øyne en skuffelse. Ridley Scotts Exodus: Gods and Kings har kvaliteter utover storfilmforfatet.

Kritikkene i Norge var jevnt over lunkne eller negative. Men det kan ha andre årsaker enn de filmatiske. Kanskje det har noe med filmens nerve å gjøre? Kanskje norske kritikere ikke liker å se en kommersiell film med et religiøst budskap?

Filmen ble forbudt i Egypt og Marokko. Den ble betegnet som sionistisk. Egypt likte ikke å se at jødiske slaver hadde bygget deres pyramider. Nå sier israelske arkeologer at det gjorde de heller ikke. Men det spiller ingen rolle. Det er forsmedelig å se at jødene har Gud på sin side og at deres Gud ødelegger faraos armé. Det minner for mye om våre dager.

Vi forstår at egypterne ikke tåler å se en 3000 år gammel historie hvor deres fordums storhet, beviset på at de tilhører en av verdens eldste sivilisasjoner, blir tvunget i kne av en Gud ingen kan se, en Gud som intervenerer på vegne av et folk i slavelenker.

For jødene er dette befrielsen. Det skal bli flere fangenskap, i Babylon, og senere 2000 år med diaspora. Men Moses er befrieren, og historien har lag på lag av under. Det første at befrieren ble oppdratt som faraos adoptivsønn.

Eksodus, befrielsen fra Egypt, var også de svartes inspirasjon i USA. Go down Moses.

Er det nå slik at denne befrielsen er blitt en anstøtssten for våre kulturbærere? Tåler heller ikke de å se at Gud intervenerer og tukter Makten, som ikke vil «let my people go»?

For det sterkeste i filmen er ikke de storslagne scenene. Det er forholdet mellom Jahve og Moses, spilt av Christian Bale.

isaac.andrews.

Jahve spilles av 11 år gamle Isaac Andrews. Han er en streng gud. Han synes ikke Moses har den nødvendige hardhet. Han tror ikke farao, Ramses, lar seg overbevise av de angrepene på infrastruktur som Moses begynner. Han vil gå langt hardere til verks, for å bryte faraos vilje.

Kanskje er det denne hardhet og brutalitet som provoserer både egyptere, muslimer generelt og nye nordmenn? Det at Gud er en streng gud, og at denne guden er på jødenes side?

Det åpner helt forferdelige perspektiver. For de nye globalister og multikulturalister skal den nye gud være transnasjonell, han skal være synkretistisk, og han skal passere muslimers følelsesregister. Han skal ikke være partikularistisk, han skal ikke være jødenes.

Dette bryter med den nye tid, de rådende tanker. Vi er på kollisjonskurs med våre egne hellige skrifter. Bibelen. Det gamle Testamente. Her trer jødene inn i stedfortrederrollen til menneskeheten. Historien om jødene er blitt et eksempel på pakten mellom Gud og mennesker.

Etter utvandringen sier Gud til Moses at folket trenger noe å holde seg til. Ledere kommer og går. Moses er selv inne på det. Vi ser tente lys på sletten nedenunder, og Moses spør: – Hvor lenge kommer de til å lyde meg? Med et så stort antall mennesker er det bare et tidsspørsmål før det blir kiv og splid.

Gud vet råd. Han setter Moses til å hugge stentavlene. På siste bilde sitter en eldet Moses i en kjerre med en kasse, med stentavlene i. Det er begynnelsen på vår sivilisasjon. De ti bud.

Da rulletekstene går, sier personen ved siden av meg: – Det var en fin film. Tre jenter på raden foran har hijab. En av dem snur seg og ser hardt på den som likte filmen.

Jeg tenker: -Også her. Konflikten lever, også her. Tidligere kunne det godt hendt at noen ikke ville likt en slik film. Men dette var noe annet. Dette mishaget handlet om noe mer enn filmsmak. Vi er ikke lenger alene med vår historie eller tradisjon. Det er kommet inn helt andre historier som ikke bare konkurrerer, men sjalu ønsker å fortrenge dem. Slik var kommentaren fra første rad en replikk i et drama som nå er forflyttet til Oslo. Det ga dybde og ubehag til det vi hadde sett.

Les også

-
-
-
-
-
-
-