Sakset/Fra hofta

Etter å ha observert Dagsrevyens omtale av moskébrannen i Eskilstuna kan man få mistanke om at en moskébrann er nyttig, langt mer nyttig enn en brann i en synagoge.

Ut av dette observerbare faktum kan man utlede mange tanker om NRKs agenda og motiver.

Dagsrevyen kjørte brannen opp som en av toppsakene og viste bilder fra plassen med knust glass og ruiner, og en stemme sa: – Politiet tror det kan ligge et politisk motiv bak.

Seerne skjelver og blir redde.

Så kommer innslaget, og nå ikke bare spekulerer man. Nå uttaler Socialdemokraternas leder Stefan Löfven seg, og han snakker som om det er et faktum: Brannen er påsatt. NRK/SVT/Löfven kan fortelle at det nå brenner én moské i måneden i Sverige. Forferdelig. Seerne blir stive av frykt. For opplysningen er rettet mot dem: Löfven sier ut av den andre munnviken: – Hvis dere har båret på negative følelser mot muslimer, er det dette dere har bidratt til. Slutt med dét nå! Vil dere bidra til mordbrann?

Nei, det vil ikke seerne, og de trekker tilbake alt de har tenkt og lover å ikke tenke mer.

Löfven/NRK og SVT benytter allmennmenneskelig psykologi. Hvem vil støtte mordbrann? Det går kaldt nedover ryggen på seerne, som glemmer å stille motspørsmål: Tar ikke statskanalene seernes samvittighet som gissel? Hvordan kan seerne bli gjort ansvarlig for hva galninger foretar seg? Eller er seerne ansvarlige for tankeforbrytelser? Smitter tankene over på andre, som seerne er ansvarlige for? Vil statskanalene og Socialdemokraterna gjøre oss til hverandres brors voktere?

Mye tyder på dét.

Men saken er enda grovere.

På det tidspunkt NRK sendte sitt innslag, visste statskanalen at mordbrannforsøket ikke var noen forbrytelse. Brannen var ikke påsatt. Dét hadde SVT lagt ut melding om en time tidligere:

Just nu finns ingenting konkret som tyder på att moskébranden i Eskilstuna är anlagd. Polisen tar tillbaka uppgifterna om att någon skulle ha kastat in ett föremål som startat branden.

Hvordan oppsto mistanken som i løpet av kort tid ble til fakta?

– Det var en muntlig uppgift som yttre befäl fått på plats, strax efter branden, säger Lars Franzell, förundersökningsledare vid Eskilstunapolisen.

Så lite skal det til før en brann i en moské blir til et politisk attentat. Det svenske politiet er ellers ytterst tilbakeholdne når det gjelder å uttale seg om handlinger begått av nye svensker. Da reduseres politiet til kriminalteknikere som forholder seg strengt til måling og veiing. Alt annet nekter man å kommentere, selv når fasaden på rettsbygninger er sprengt bort. I beste fall kan en tjenestemann mumle noe om at «noen ikke ser ut til å like visse etater».

Men når en moské brenner, er man straks på pletten.

Det er selvsagt ikke den alminnelige politimann som trekker slike slutninger. Det er politiledelsen, som vet hva politikerne og samfunnseliten vil ha. Det vet også SVT, som sørger for at Stefan Löfven kommer til orde med sine advarsler, som lyder som ren godhet og omtanke. For hvem?

Löfven får vist hvor god han og partiet er, hvilken omtanke de legger for dagen. Han nevner også ordet synagoge.

At hans parti og statskanalene deltar i et politisk teater der man spiller med folks følelser, er det ingen som kommenterer.

Norske medier og politikere er også blitt svensker. De deltar i det samme spillet.

De introduserer noe nytt i de humanitære stormaktenene Norge og Sveriges navn: at omtanke for den ene gruppen skal være en trussel mot den andre. I klartekst: Den rørende omsorgen for muslimenes gudshus er samtidig en advarsel til gammelsvensker: Slik går det hvis man tenker stygge tanker.

SVT og NRK/sosialdemokratiet gjør terror og demokrati til et spill: Siden jihad i Vesten tærer på tilliten til muslimene, må man gripe enhver anledning til å utjevne balansen og gjenskape sympati. Om det så skjer ved manipulasjon og løgn.

At en tillit basert på trusler/advarsler ikke er noen tillit, affiserer dem ikke.

Intermessoet i Eskilstuna sier noe om hva vi har i vente. Det er statskanalenes og establishments svar på Sydney-terror og PEGIDA. The establishment opplever seg ikke lenger som forsvarere av oppgaver som opplysning og informasjonsplikt. De er blitt players.

At de gjør seg selv til muslimenes spindoktorer og PR-agenter, er for dem bare en ny versjon av humanismens plikt og oppgave.

Er ikke målet godt, kanskje? Er ikke ønsket om sosial fred og harmoni verdt noen knuste egg?

En venstreorientert/venstreliberal elite har adoptert jesuittenes/stalinistenes instrumentelle moral: Det er resultatet det kommer an på. Metodene har underordnet betydning.

Metodene vil i dette tilfelle si å ofre demokratiet.

Er folk villig til dét?

 

http://sverigesradio.se/sida/artikel.aspx?programid=83&artikel=6055460