Sakset/Fra hofta

Mark Steyn trekker en viktig forbindelseslinje mellom flere av de muslimske solo- og duo-terroristene som har hjemsøkt Vesten de siste årene, nemlig at de allerede var kjent for myndighetene:

At one level, the Aussie authorities screwed up the way the Canadian and US authorities screwed up: These jihadists are less «lone wolves» than, as Patrick Poole says, «known wolves». The Ottawa shooter, the St Jean killer, the Marathon bombers, the Fort Hood major, the pantybomber, all were known to the authorities. So was «Sheikh Haron»: Aside from various earlier charges and convictions, he had been charged as an accessory to the murder of his wife, who died in a particularly brutal way, stabbed and set alight in the stairwell of her apartment building.

katrina-dawson.tori.

And yet he was out on bail. And so Katrina Dawson and Tori Johnson died.

 

Guido Olimpio kommenterer den samme saken:

Man Haron Monis hadde et langt rulleblad: drap, seksualforbrytelser og trusler, men likevel var han på frifot. Man spør seg om han ikke burde ha vært i fengsel. Problemene med loven ledsaget stadig mer ekstreme synspunkter. Disse ideene var ikke hemmelige, men var offentliggjort på sosiale medier. Politiet var da også kjent med dette. Burde kontrollen ha vært bedre? Ekspertene svarer: Det finnes flere titalls slike personer, alle kan ikke overvåkes.

Med en økende muslimsk befolkning vil antallet personer med foruroligende adferd bli enda høyere. I økonomiske nedgangstider kan fremmedgjøringen sågar forsterkes mer enn demografien skulle tilsi, og myndighetenes evne til å finansiere antiterrortiltak svekkes tilsvarende.

Det blir altså lite annet å gjøre enn å håpe at det ikke er en selv eller ens egne som rammes neste gang en person med den rette kombinasjonen av mentale problemer, kriminell bakgrunn og ideologisk utløp tar livet av noen. I et samfunn hvor man ikke lenger er vant til å tenke på medborgerne som tilhørende samme fellesskap, blir det jo stadig enklere å ignorere andres lidelse.

Prisen for å nære islam i Vesten er for høy, konkluderer Steyn, og har rett i det. Uten ressurser til å overvåke gærningene, blir enhver seg selv nærmest, og et tap av medmenneskelighet overfor personer som ikke tilhører ens egen klan, ville være en av de største postene på regningen.