Sakset/Fra hofta

Når kritikk av islam blir kalt islamofobi, religiøs rasisme eller endog rasisme, blir det fort langt mellom kritikerne. En imam som kritiserer islam gjennom en internasjonal bokutgivelse, er derfor en sjeldenhet som fortjener oppmerksomhet.

«Det er meget sannsynlig at du en dag vil få beskjed om at jeg er blitt myrdet.»

Slik lyder første setning i forordet i boken «The Tragedy of Islam» av Imam Mohammad Tawhidi. Det er vel knapt noe annet tema enn islamkritikk som med global dekning utsetter en forfatter for et trusselbilde der utsiktene til en brå død, gjerne ved halshugging utført av rettroende muslimer, er en sannsynlig utgang på forfatterskapet og livet. Ingen ting er farligere i dag enn å pirke borti islam, og når man i tillegg er imam – en fra innsiden, en av «dem» – og skriver på lettlest engelsk, er det åpenbart langt flere muslimer enn normalt som famler etter sverdet og drømmer om hellig drap og andre blodsutgytelser, når de får høre om denne boken.

Imam Tawhidi har skrevet en bok som retter knallhard kritikk mot islams mange problemer både internt blant muslimer, og problemene islam fører med seg i Vesten. Dagens situasjon er «disastrous», og behovet for reform er presserende, skriver han. Gjentatte ganger har han invitert til åpen debatt om egne påstander om islams problemer, slik at hans kritikere kan få sagt sitt og påstandene Tawhidi fremmer eventuelt kan tilbakevises. Men ingen i det islamske presteskapet har hittil villet ta debatten. Det sier jo sitt.

I am sure this silence is because they know that such a debate can only expose the dark secrets they wish to conceal. The most chilling of these secrets is that the books they promote are the religious fuel that powers violent Islamic terrorism.

Imam Tawhidi ble født i den hellige byen Qum i Iran som sønn av en imam. Familien hadde før dette flyktet fra Irak, og opplevde at flere gjenværende familiemedlemmer ble drept av Saddam Husseins regime. I 1997 fikk familien asyl i Australia.

Oppveksten i Australia fant sted i et muslimsk parallellsamfunn, og resulterte i et ønske om å dra tilbake til Iran for å studere koranen og bli imam. Fra 2007 til 2015 veksler Tawhidi mellom Iran og Irak, og blir til slutt ordinert som imam.

Tawhidi bruker tilsynelatende i overkant mange sider på å fortelle om egen barndom, ungdom og studietid. Men det har en grunn, for det viser leseren hvordan radikaliseringen hans skjer. Han ender opp som en fullblods drapsmaskin, styrt av sharia-lover:

The Islamic lectures, school, and mosque programs I had attended in Australia had preached a much more basic version of this indoctrination, so the path was already paved for my brain to be controlled by the [Iranian] regime-dominated educational atmosphere. I was completely radicalized, and willing to kill anyone who spoke a single word against Ali Khamenei (Irans åndelige leder), whom I saw as the link between myself and God.

De-radikaliseringsprosessen Tawhidi etterhvert går gjennom, skjer i to trinn: Trinn én er «som å bytte politisk parti», skriver han, og initieres av et tilfeldig møte i Iran med motstandere av Khamenei. Når det blir kjent at Tawhidi har møtt anderledestenkende muslimer, blir han banket opp av Khamenei-tilhengere og medstudenter. Skolen han studerer ved vender seg mot ham, og etterhvert innser han at han må vekk. Det at IS i januar 2015 brenner hans onkel levende, bidrar nok også til en holdningsendring og ønske om miljøskifte.

In December 2015, I felt that it was time for me to end my eight-year journey within the Islamic seminaries of Iran and Iraq by returning to Australia. […] I had a strategic plan to make my message of peace and anti-extremism more effective.

Deretter kjente han, som et trinn to i de-radikaliseringsprosessen, en voldsom følelse av å ha blitt lurt.

I had been cheated and my mind had been in the possession of barbarians who taught me corrupt and extreme ideologies, disguising it as knowledge that would benefit me in life and the life hereafter.

Boken beskriver og diskuterer en rekke teologiske aspekter det ikke er hensiktsmessig å drøfte her, men det liten tvil om at Tawhidis kritikk av islams blodige historie og dogmer har skaffet ham mange fiender. Dette er mye mer «hard core» islam-kritikk enn det man kan lese på HRS eller Document.

Det som er av betydelig interesse, sett med dagens øyne, er imamens syn på IS og terrorismens kobling til islam som mange hevder er feil:

The corrupt ideology of terrorism has existed since the early days of Islam; and it was simply revived in our time. ISIS and its crimes can be explained in one honest sentence: the culture of beheading opponents did not begin with ISIS; it began with our early Islamic caliphs. Yes, it is true that ISIS has been facing defeat, however, what is more important than tackling ISIS militarily is tackling the ideology (islam) that gave birth to ISIS.

Her har mange «islam er fredens religion»-tilhengere og «islam har ingen ting med IS å gjøre» et forklaringsproblem.

Tawhidi skiller mellom shia (som han selv tilhører) og sunni, men tillegger begge retninger skyld for dagens islam-terrorisme:

Sunni Islamic terrorism, which introduced ISIS and its like, is a natural offshoot of seventh-century Islamic fundamentalism. It was revived in the eighteenth century through the Wahhabi movement. Shia Islamic terrorism became officially recognized after the Iranian Islamic Revolution in 1979, although its roots stem from the tenth-century invasions of the Fatimid Dynasty.

Hvordan får man så bukt med radikalisering og terrorisme? Man må forstå strukturen i og forsvarerne av ideologien, hevder Tawhidi, og peker på det faktum at jihad er doktrine for mange troende. Det er ifølge ham to hovedkrefter som sprer islamisme globalt: Fotfolket og bevegelser som sponses av i hovedsak Saudi-Arabia og Iran. Han peker på blant annet det Muslimske Brorskap og Hizb ut Tahir som finnes i mer enn 70 land, og som ikke akkurat har ytringsfrihet, demokrati og likestilling som mål.

Og vi blir lurt trill rundt 24/7. Disse organisasjonene, sammen med mange andre, utgir seg for å være fredelige og veldedige, men har det globale kalifatet og introduksjon av sharia som mål. Veien til målet er brolagt med åndelige og fysiske drap av oss vantro.

Vesten må derfor endre holdning til både denne typen organisasjoner og dets talsmenn for – kanskje – å få bukt med problem-islam, skriver Tawhidi: Moskéer bør overvåkes, etablering av flere moskéer i Vesten må vurderes særdeles nøye, hatpredikanter må nektes adgang til riket og beskyttelse må tilbys «moderate and peaceful Muslims». Problemet er bare at islamister ikke ser på seg selv som ekstreme, men som rett-troende, hengivne muslimer som forventer at andre muslimer skal tenke likt som dem. Hvem er da de moderate?

De-radikalisering av en islamist er omtrent som å be vedkommende om å konvertere til en annen tro, ifølge Tawhidi. Da er det nærliggende for utenforstående å si nei takk til alt som har med islam å gjøre, slik at man unngår problemene som automatisk følger i religionens kjølvann:

Fundamentalist Muslims living in the West have two citizenships, the citizenship of the country they live in and a religious “citizenship” making them a member of one Islamic nation, which is an obligation engraved within their very beings.

Utstedes det derfor en fatwa, vil dette aktivere det andre «statsborgerskapet» som forsvarer terror mot uskyldige i Vesten eller andre steder.

Thus, in reality, Islamic terrorist attacks are not a wave of a special kind of mental illness; it is simply their allegiance. […] In many Islamic countries where migrants to the west come from, the radical ideology does not represent a marginal and extremist perversion of Islam but rather an increasingly mainstream interpretation. Friday prayer sermons which are broadcast weekly from Mecca and Teheran cannot be easily distinguished from those of ISIS or Al-Qaeda.

Boken er ellers spekket med Tawhidis egne opplevelser av det gjennomkorrupte, iranske prestestyret, islams forkvaklete syn på sex og normal omgang med det motsatte kjønn, og et verdisett som er fjernt og på frontkollisjonskurs med Vestens. Talende for islams «aksept» av kritikk er at Tawhidi må anonymisere mange av de personene han møter gjennom livet, slik at disse ikke trenger å frykte andre muslimers vrede.

Han gifter seg med og skiller seg fra en kvinne som ønsker å gå i burka i Australia, og hans svigerfamilie synes det er høyst upassende at en imam pleier omgang med jøder og kristne. Boken inneholder også forklaringer på og beskrivelser av mange absurde islamske regler. Dette spenner fra den globale svindelen med halal-sertifisering, forbud mot å gi hverandre roser (minner for mye om oss vestlige) til hvorvidt en ensom kvinne kan tilfredsstille seg selv med en agurk. Det er nok å ta av, og man kan trygt oppsummere med at boken bekrefter det som islamofile kaller fordommer og islamofobi.

En som går så hardt ut mot islam som Tawhidi, får selvsagt mange fiender blant følsomme muslimer. Det hevdes at han ikke er en ekte imam, kun en person som søker oppmerksomhet. Mange muslimer avviser ham fullstendig som en legitim talsmann for religionen, og påpeker at han har få følgere (pt. 182.000 følgere på Facebook). Noen hevder sågar han jobber for CIA og MI6. I så fall er det bare å gi full honnør til vestlig etterretning.

Imam Tawhidi runder av med et etterord slik:

After shedding light on sensitive aspects of Islam’s history and historical figures, and highlighting its problems and difficulties, I shall now move on to the second stage, and that is writing a detailed manifesto of how future Muslim generations can save themselves and the rest of humanity.

Det mangler ikke på ambisjoner. Men hva tror han om islam versus Vesten i fremtiden? I et ferskt intervju med Dave Rubin, som YouTube forøvrig «demonetized» (ingen annonseinntekter), redegjør han kort om dette (fra ca 1:04):

We [the West, the peaceful] will win at the end of the day. I do know that eventually people will just get fed up with the extremists and unite with the reformists and just get the extremists out of the society. I don’t know how, maybe in a hundred years. But it’s gonna be really bad, the way we win will be really bad [and it] won’t be peaceful and I really hope that we can pave the way for a much more peaceful ending.

«The Tragedy of Islam» er en viktig bok av flere grunner:

Det hører med til sjeldenhetene at islam kritiseres så sterkt fra en «insider» som kan dokumentere formalkompetanse og derav troverdighet til å synse bredere og dypere enn de aller fleste. Tawhidi peker på en lang rekke forhold ved islam som ikke-muslimer har påpekt i årtier, uten at disse har oppnådd stort annet enn å få trusler og hat-retorikk tilbake.

Boken bør leses av Erna Solberg og likesinnede. Da vil frasen om «meningsløse drap» neppe bli brukt neste gang jihadister kapper hodet av uskyldige «vantro». Vi vil forhåpentligvis også bli forskånet for neologismer som «religiøs rasisme», noe som vil bidra til en ryddigere, ærligere og mer faktabasert debatt.

Allikevel er noe av det som slår leseren sterkest, følgende:

Tenk om Hege Storhaug hadde skrevet denne boken. Hun hadde blitt hudflettet av en samlet venstreside og alle de «anstendige» med de rette meningene. FN hadde vært i fistel, og Antirasistisk Senter jobbet overtid. Boken har vært ute på markedet i noen måneder, er tilgjengelig via Amazon og Tanum (kr. 229,-) men det er allikevel tyst som i graven fra de «anstendige». Det et et stort tankekors.

Kanskje er paradokset med at avsender er viktigere enn budskap for smertefullt å ta inn over seg for alle de «gode» som har de «rette» meningene? Hykleriet lever videre i beste velgående.

https://imamtawhidi.com

Se også et intervju som Tommy Robinson gjorde med Tawhidi i 2018.

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.