Politiet skal beskytte samfunnet. For å gjøre det er de avhengig av at samfunnet beskytter dem. Derfor har justisministeren gitt politiet lov til å være bevæpnet for en periode på fire uker. Det provoserer flere. De mener Anders Anundsen innfører regulær bevæpning bakveien.

Bakgrunnen for tillatelsen er den spesifikke trusselen fra en IS-talsmann med oppfordring om å angripe representanter for statene som kriger mot IS, deres politi og militære. Slike angrep er gjennomført i Canada, og planer er avslørt i bl.a. Australia.

Norske militære har tatt av seg uniformene. Det kan ikke politiet. Arbeiderpartiet ved Hadia Tajik varslet i helgen at de vil følge nøye med slik at ikke unntaket blir en regel.

Ville det vært så galt? Politiforbundet ønsker generell bevæpning.

Norsk politi har i dag fremskutt lagring, i bilene. Autorisasjon må innhentes fra vakthavende politijurist. Det snakkes om at operativ leder kan få myndigheten. Men lagring i bil hjelper ikke hvis politiet uforvarende kommer opp i en situasjon, det være seg en som kommer ut av kontroll, eller et målbevisst angrep.

Hva er alternativet til et ubevæpnet politi? Det er et politi som trekker seg tilbake, som unngår farlige situasjoner. Det er mange år siden en journalistkollega fortalte om en undersøkelse som viste at politiet kjørte omveier for ikke å påtreffe kriminelle hvis de trodde det kunne være farlig. De ville gi dem sjansen til å komme unna.

Norske journalister gir en beskrivelse av det trygge Norge som ligger mange år tilbake. I dag risikerer politiet å møte våpen hvorsomhelst, nårsomhelst. Hvis de har livet kjært inntar de en defensiv holdning. Det går ut over borgernes sikkerhet. De farlige menneskene registrerer at politiet er defensive og oppfører seg deretter.

Signalet fra toppen av den politiske ledelsen er å late som om vi fortsett lever i et tillitssamfunn, en av Jonas Gahr Støres yndlingsuttrykk.

Dagsrevyen kunne søndag melde at innsatsstyrken skulle økes fra 70 til 100 mann. Det er topptrente, topp utstyrte tjenestemenn.

Men disse kan ikke være over alt. Det er den vanlige politimann borgerne trenger å kunne stole på.

Deltastyrker og beredskapstropper er spesialstyrker. De kan gi en falsk følelse av trygghet.

Tilpasninger

Journalister som skriver om det trygge Norge unnlater å ta opp hvilke tilpasninger vanlige folk har gjort for å unngå trøbbel.

Det finnes to virkeligheter: En lissom-virkelighet som mediene og politikerne forholder seg til, og en som man må kjenne for å unngå problemer. Å gå alene full gjennom byen er noe de fleste sluttet med for flere år siden. Bestemte gater unngår man til bestemte tider. I noen land er hele områder no-go-areas.

Dette er viten vi innprenter barna når de skal ut. Det gis som livsnødvendig kunnskap, slik vi lærer dem ikke å gå på tynn is. Unger forstår når det er alvor.

Men av en eller annen grunn er det ingen medier som for seg disse rådene, slik at det blir debatt og opplysning ut av dem. Vi vet hvorfor: Det vil avsløre at offentligheten er blitt hyklersk og hvem som er hyklere.

Intifada

NRKs morgensending kunne fortelle at det 40.000 unge i dagens Norge som hverken går på skole, er i arbeid eller går på NAV. Hva gjør de? En intervjuet Mohammed forteller om skjev døgnrytme. Det antydes svart arbeid eller kriminalitet. Vi har fått skjulte samfunn i samfunnet.

I Stockholm-forstaden Hagsätra var det lørdag kveld alvorlige uroligheter. Med alvorlig menes molotov-cocktails, lagre av sten kastet av maskerte ungdommer. Gatene så ut som krigsskueplass, med utbrente biler på rekke og rad. Et skremmende syn.

Dagsrevyen brukte ti sekunder på innslaget, før den gikk videre til å vise reportasjon om Centerpartisten som ble sverigedemokrat. Det ble for mye for NRK å se de to i sammenheng.

Sverige er et ekstremtilfelle. Men de samme problemene vil melde seg her, med den rekordartede veksten i særlig Oslo.

Angrepene retter seg mot politiet. Vil samfunnet forstå å bakke opp om politiet, eller vil myndigheter og politikere tenke mer på å beskytte seg selv?

Jag har en bekant som arbetar med ungdomskriminalitet i Stockholm. Hen är övertygad om att nästa gång en polis dör eller allvarligt skadas i tjänsten så kommer det vara i en förort till Stockholm, Göteborg och Malmö.

Polisen tvingas regelbundet dra pistol mot ungdomar som beväpnade med tillhyggen lägger sig i deras arbete. Man vågar inte reagera på våldet man utsätts för eftersom risken för upplopp är överhängande. Det är lättare att låta bli ett ingripande. Konsekvensen blir att förorten blir ett parallellt samhälle efter gatans lag och parlament. Poliserna riskerar sina liv och sin hälsa men är för rädda för att reagera.

 

Hvis politiet overlates til seg selv vil de innta samme defensive rolle som svensk politi gjør. De vet at de risikerer å utløse opprør om de går hardt til verks. Det er en umulig situasjon.

Politikernes svake innsats gjør politiet mer utsatt. Ungdommene får en oppfatning om at det er politiet som er problemet.

Politiets viktigste instrument er ikke våpen, det er autoritet. Men hvis de skal kunne opptre med autoritet må politikerne vise hvor skapet skal stå. Det er deres faneflukt som gjør politiet utsatt.

Det er riktig at bevæpning som erstatning for autoritet er en dårlig løsning, men det er de samme journalister og politikere som er antiautoritære som er mest anti-bevæpning. Dermed står politiet ribbet tilbake.

Slik kan vi ikke ha det.

 

http://www.vg.no/nyheter/meninger/solberg-regjeringen/justisministerens-vaapenkupp/a/23350884/