Nytt

Barack Obama vil ikke innrømme at valgnederlaget for Demokratene er en avvisning av hans egen presidentinnsats.

Det er minst et par år siden at journalistene som ellers har vært hans sympatiske gjenfortellere, vendte seg mot ham. Det satt langt inne.

Hva fikk dem til å snu? Det ene var politiske nederlag, og feilvurderinger. Men den største grunnen var hans manglende selvinnsikt/selvkritikk. Synkende popularitet er ikke hans feil.

Han har samme holdning til nattens nederlag, skriver Peter Baker i New York Times, som har fulgt Obama tett.

the results would be seen as a repudiation of his leadership.

But that was not the way Mr. Obama saw it. The electoral map was stacked against him, he argued, making Democrats underdogs from the start. And his own party kept him off the trail, meaning he never really got the chance to make his case.

Det var de andres skyld at han ikke fikk «spille». Denne sårede stoltheten går ikke hjem hos velgerne, og heller ikke Kongressen og alle insiderne i medier og tenketanker. De forventer mer av presidenten, særlig når han heter Obama.

Barack Obama

De høye forventningene som han selv har bidratt til å reise, vender seg nå mot ham.

Hans andre periode har vært en misnøyens «vinter», men det som kommer kan bli enda verre hvis Obama ikke forstår hvorfor holdningene til ham er blitt så negative, spår Baker. Så langt tyder ingenting på at Obama gjør det.

Sagging in the polls and unwelcome in most competitive races across the country, Mr. Obama bristled as the last campaign that would influence his presidency played out while he sat largely on the sidelines. He privately complained that it should not be a judgment on him. “He doesn’t feel repudiated,” the aide said Tuesday night.

 

Obama skal holde en større tale onsdag hvor han vil strekke ut en hånd til republikanerne. Men republikanerne sier han ikke en gang har strukket ut en  hånd til demokratene.

To Republicans, it sounded as if Mr. Obama was hardly chastened or heeding the message of the election, evidently more anxious to find excuses than to rethink the way he has governed. Absent a change in attitude from the president and a genuine outreach on issues that matter to them, Republicans said, the next two years could simply usher in even more political squabbling.

..

“He’s never shown an interest or willingness to work with members of Congress. Talk to Democrats — they don’t feel he ever made an effort to court them. It’s not clear he’ll make an effort to court Republicans,” said Sara Taylor Fagen, who was President George W. Bush’s political director when he lost Congress in 2006.

Amerikanerne er både mot Obama og pessimistiske på nasjonens vegne. Hva er sammenhengen mellom de to? Er de pessimistiske p.g.a. Obama eller på tross av ham? Kan det ha noe å gjøre med det enorme spriket mellom Obamas «hope and change» og det som ble resultatet? Han kunne ikke gå på vannet, men later til å tro at det er andres feil. Den personlige faktoren er noe amerikanerne er mest skuffet over. De har forstått at han ikke var noen frelser, men de hadde håpet han hadde størrelse som leder og kunne kommunisere med dem, ta ansvar og snakke med nasjonen.

De føler at USA driver, til tross for at økonomien ikke er så gal. Obama og Biden snakket sammen sist uke og ble enige om at de måtte bli bedre på å kommunisere resultatene. De forstår ikke at folk feller dommer vel vitende om resultatene. De vet at arbeidsldigheten er under 6 prosent for første gang på lang tid, at bensinen er billig, at USA snart er selvforsynt med olje. Likevel er de pessimister. Er det folkets feil? Den store kommunikatoren vil ikke innse at det er hans egen feil. Det er folket som ikke er blitt informert, det er feil stater som er på valg til Senatet, det er alltid omstendighetene. Ikke ham selv. Så kommer skuffelsen og bitterheten, mot historien og folket.

Det er dette Baker er inne på når han antyder at de siste to årene kan bli fylt av «a period of even deeper frustration.»

Obamas «fall» skremmer fordi det også er historien om det liberale Amerikas fall.