Nytt

VG skriver at Norge ikke er blant de 22 landene Obama har invitert til en militær alvorsprat om IS, til forskjell fra eksempelvis Danmark, Belgia og Nederland. Det avføder ingen offentlig refleksjon:

– Norge er ikke invitert til dette møtet, sier forsvarssjefens talsperson, major Vegard Finberg, til VG.

Han ønsker ikke å spekulere i hvorfor Norge fortsatt ikke er blant de 22 landene i kjernen av koalisjonen.

For hva skulle han egentlig si? At presumptivt voksne folk som flip-flop’er ikke inngir respekt, heller ikke når 180-gradersmanøveren er halvhjertet?

På NATO-toppmøtet i Wales i september sa statsminister Erna Solberg (H) at det var uaktuelt for Norge å delta militært i koalisjonen mot IS, og at Norges bidrag ville være på den humanitære siden.

Men etter Wales-møtet bråsnudde regjeringen.

18. september kunngjorde forsvarsminister Ine Eriksen Søreide (H) og utenriksminister Børge Brende at «Norge blir en del av militær koalisjon mot ISIL», foreløpig med fem stabsoffiserer som reiste til USAs operasjonsledelse i Tampa, Florida.

Er fem stabsoffiserers bidrag egentlig målbart i en krig? Det blir kanskje litt som da Klatremus var barnevakt, og ekornbarna ble sittende oppe og spille i stedet: De sovnet av seg selv til slutt, og ville gjort det uten barnevaktens nærvær.

Det kan i det hele tatt hende at Norge ville oppnå en smule mer respekt hvis ikke denne Egner-helten var til de grader beskrivende for landet i øyeblikket.

Den materielle velstanden og navingen:

Det var en gang en mus
og den musa det var meg,
og ingen mus i verden
har det så godt som jeg.
Jeg rusler hele dagen
med lua mi på snei,
og blir jeg tom i magen,
så bare synger jeg,
fadde rullan dei.

Eller kombinasjonen av det-gode-selskapssyken og den manglende lysten til å bære sin del av byrden:

Når jeg blir bedt i selskap
så roper jeg hurra!
For jeg vil gjerne spise,
og synge og være glad.
Det er så godt å leve
når man kan more seg.
De andre de kan streve,
men det vil ikke jeg –
fadde rullan dei.

Den ikke lenger helt nye regjeringen bør muligens merke seg at en utenrikspolitikk inspirert av den adferden som Klatremus viste i sitt forståelsesfulle nærmiljø, neppe åpner særlig mange dører i Washington.