Kommentar

Napoli er kaotisk, forsøplet, forurenset, kriminalitetsbelastet, altfor tett befolket og med altfor tett trafikk. De slitne ansiktene man møter forteller, litt avhengig av hvilken av livets klasser de tilhører, historier om daglig strev, praktiske problemer, kriminalitet, stoffmisbruk og håpløshet. Det er altfor mange papirløse i byen, og de improviserte utsalgene deres med piratkopierte varer er til sjenanse for de spaserende.

Går man i de trange gatene vest for Via Toledo hvor det ikke er plass til søppelcontainere, ser man plakater som anmoder folk på stedet om ikke å legge ut avfallsposene utenfor de fastsatte tider for ikke å forverre rotteplagen. Hvis man da ikke observerer en hylgråtende kvinne som tilsynelatende har mottatt sitt livs verste nyhet, og ikke orket å bli sittende og avreagere inne i sin altfor trange bolig. En kelner som har et rolig minutt stirrer med verdens tommeste blikk ut i luften. En drosjesjåfør klager ut av vinduet om at den gamle snarveien hans ikke fungerer lenger.

Kirker og andre monumentale bygg, til og med St. Chiara-klosteret langs Spaccanapoli, gaten som deler sentrum i to, bærer preg av vandalisme og manglende vedlikehold. Man ser flere overvektige enn for ti år siden, selv blant ungjenter. Både ordbruk og klesstil blant disse sistnevnte er mer vulgær enn før. Kollektivtransporten fungerer knapt, med unntak av taubanen som går opp til rikmannsstrøket ved Castel Sant’Elmo, bare noen hundre meter fra fattigkvarterene lenger nede i åssiden.

Ikke desto mindre er Napoli et av de mest fascinerende stedene på den italienske støvelen. Det verste i Italia finnes her, men også det beste.

Og da tenker jeg ikke bare på de verdensberømte kunstverkene i det arkeologiske nasjonalmuseet, på Capodimonte, de tre Caravaggio-ene, de nesten naturstridige statuene i San Severo-kapellet, den gode maten, iskremen, espresso-kaffen med den fyldige, runde smaken som det er unødvendig å sukre, eller det storslagne San Carlo-teatret – hvis de ikke streiker.

Jeg tenker heller ikke på guttene som er garantert et publikum når de spiller fotball på plassen utenfor San Domenico Maggiore-kirken, simpelthen fordi underlaget er såpass skrått at kafegjestene snur stolene i samme retning for at de ikke skal tippe bakover.

Men idet jeg spaserer forbi dukkesykehuset, verkstedet med sine tusenvis av reservedeler til småjenters kjæreste eiendeler, er det noe ved de purunge kundenes halvt bekymrede og halvt håpefulle blikk som gir resonans. Kanskje har de bevitnet et mafiadrap ved sin egen ytterdør, men dukken sin vil de gjerne slippe å skille seg av med likevel.

Det er utvilsomt et slit og et mas å bo i denne byen. Er man ikke oppvokst her, ville man i ni av ti tilfeller sannsynligvis bli sprø av det etter en ukes tid. Ikke bare på grunn av at hverdagen er problem- og konfliktfylt, men også fordi folk som vil en vel, gjerne er mer påtrengende og nysgjerrige i Napoli enn andre steder.

Men nettopp fordi livet her er så vanskelig, er det mange som gjør sitt ytterste for å gi sine små bidrag til ikke å forverre det. Observasjonen grenser til tredje verden-romantikk, men lell.

En butikkinnehver som ser at en dame entrer hans gemakker med en irritert mine, kommer med en avvæpnende, halvt forførerisk bemerkning for å ta brodden av det potensielt dårlige humøret fra starten av.

En bilfører utenbysfra treffer på tre biler i motsatt, ulovlig retning i en enveiskjørt gate, og ser lettere panisk spørrende ut. En i den første bilen kommer ut og forklarer at denne gaten var enveiskjørt i motsatt retning inntil for kort tid siden, og at ingen i nabolaget har vent seg til forandringen ennå, men de skal naturligvis hjelpe den fremmede med å rygge tilbake.

En steingammel gebrekkelig dame som ikke tør å gå alene ned en rulletrapp som har sluttet å fungere, blir båret på gullstol av to unggutter. Ansiktene deres er som hentet fra en dokumentarfilm om en brasiliansk slum. Man tar seg uvegerlig i å tenke at de i verste fall har begått et leiemord samme dag. Men dette kunne ha vært deres egen bestemor, og de konverserer henne superhøflig de tjue sekundene det tar å bære henne ned trappen.

Og nettopp fordi livet her er så vanskelig, er det mange som ville se med minimal tålmodighet på den som ved tilstrekkelig irriterende opptreden gjør livet enda vanskeligere. Både det kriminelle livet og det legale livet.

En plakat i en restaurant forkynner «de ti Napoli-bud» på dialekt – både med humor og alvor. Det første lyder «non rompere o’ cazz», det er en vulgær henstilling om ikke å være en pest og en plage. Amerikanere ville ha bedt en om ikke å være «a pain in the ass», mens det napolitanske uttrykket i bokstaveligste forstand ber omverdenen om ikke å gjøre skadeverk på ens mannlige reproduksjonsorgan.

Det slår meg at det er en robusthet ved denne byen, alle problemene til tross, som ingen kraft i verden kan undertrykke. Den som ville dra hit for å påtvinge sine egne regler, ville møte en mur av vanskeligheter fra en befolkning som er ekspert på både å lage dem og hanskes med dem.

En vits oppfunnet etter den annen verdenskrig sier at forskjellen mellom et tysk og et italiensk helvete, er at det tyske helvetet fungerer. Forskjellene mellom nord- og sørsiden av Alpene er mange steder i ferd med å bli mindre, men i Napoli er årtusengamle kvaliteter og defekter intakte.

Kort tid etter 11. september 2001 sirkulerte det en vits i Italia om hvorfor Osama bin Laden hadde valgt å angripe New York og ikke Napoli. Grunnen var kort fortalt at ingenting fungerer i Napoli, heller ikke terrorplanleggingen. Vitsen fortalte at to andre terrorister allerede hadde gjort et forsøk. Men da flyet landet i Napoli, var kofferten med terrorutstyret havnet annetsteds, og da de skulle skulle dra inn til byen var alle drosjene opptatt. De praiet så en pirattaxi, som tok dem med på en lang omvei gjennom byens verste periferi, hvor de lukter lunta og ber om å bli satt av. Der blir de først ranet, og siden voldtatt av fem transvestitter etc. etc. Til slutt spør de seg om det å utslette Napoli ville være en terrorhandling eller en humanitær gest, innen de resignert reiser hjem.

Vitsen er en karikatur, men når italienere ler av den, så er det dels fordi de ikke er helt uten beundring for en by som på forunderlig vis klarer å beholde sin skjøre og meget langt fra fullkomne likevekt ved – passivt og aktivt, bevisst og uforvarende, hensynsfullt og bryskt – å stikke kjepper i hjulene på den som måtte forsøke å gjøre uønskede endringer, hva enten det skulle være å begynne å betale skatt eller ha på seg hodeslør på jobb. Man kan gå i to dager her uten å se et eneste sådant. Man kan levende se for seg hvordan et forsøk på å etablere den sedvanen ville bli stanset med et arsenal av elegante og menneskelige metoder.

Dette svært ufullkomne lokalsamfunnet har altså noen fullkomne metoder for å unngå at tilværelsen blir snudd på hodet. «Se Napoli og dø,» er det blitt sagt. På akkurat dette punktet kunne man like gjerne si «Se Napoli og lær».