Kommentar

Pornografen Max Hardcore ble en gang spurt hvordan han så raskt får klærne av sine kvinnelige motspillere (før han gir dem en passe brutal omgang, derav kunstnernavnet).

”Jeg tar frem kameraet,” svarte han eplekjekt.

“The Culture of Narcissisme – American Life in an Age of Diminishing Expectations” var kulturhistorikeren Christopher Lasch sin store bragd da den kom ut i 1979. Enda i dag gir det stor mening å lese den.

Lasch utforsker i boka samtidsånden i USA ved hjelp av psykologi, kultur og kunst. Forfatteren har som grunntese at det i Amerika etter krigen har utviklet seg en sterk og tiltakende patologisk narsissisme. Denne skiller seg fra hverdags narsissismen som er mer hedonistisk og egoistisk anlagt. Den patologiske narsissismen er preget av en svak jeg-følelse som trenger stadig påfyll av oppmerksomhet fra omgivelsene for å holde seg flytende.

Lasch introduserte for alvor begrepet narsissisme til det allmenne publikum – et begrep som han hadde hentet fra Sigmund Freud.

I følge Lasch er det undertrykt sinne og selvforakt som driver narsissisten inn i en grandios selvforståelse hvor omgivelsene blir instrumentelle når han i dem søker stadige påfyll av beundring.

Lasch så i den amerikanske samtid et samfunn han mente var gjennomsyret av en fascinasjon for berømmelse, redselen for konkurranse, overfladiske mellommenneskelige forhold og økt frykt for døden.

10 år før Julia Roberts anskueliggjorde temaet den glade hore, påpekte Lasch den tendens at dagens rags-to-riches fortelling ikke i samme grad som før dreier seg om hardt arbeid, behovsutsettelse og langsiktig tekning. Det er de raske pengene som teller. Som det heter i reklamen fra Oppfinans som ruller på tv: ”Det er ikke meg å spare i evigheter”.

Det Lasch mente han så, var et samfunn som hadde devaluert verdien av visdom og som latterliggjorde alle former for autoritet, inklusive den som springer ut av erfaring og kunnskap.

De endringene som ”The Culture of Narcissisme” beskrev for mer enn 30 år siden har ikke blitt mindre utpreget med tiden. De som jobber i skolen, kan fortelle om unge kropper som klarer å romme en stadig større grad av selvtilfredshet kombinert med en stadig mer makelig innstilling til livet. Elevene tror gjerne at karaktersetting er et spørsmål om flertallsavgjørelser: du som lærer må gjerne mene besvarelsen min kun er verdt en 4er, men jeg og min mor mener det er en 5er, og siden alle meninger har like mye rett, ja, da er det en 5er for meg.

Laschs kritikk langet ut både mot høyresidens dyrkning av markedskreftene og venstresidens kulturelle progressivisme som fører til at familieverdier undergraves. Særlig kritisk var han overfor den institusjonaliserte barndom som han mente forstyrret barnets naturlige avhengighetsutvikling, spesielt vis i vis mor.

Lasch mener at også politikken narsisstifiseres: borgeren med en latent underlegenhetsfølelse, identifiserer seg med ”vinnere” – dvs politikere som evner å gi et image av å beherske sitt liv og sine omgivelser. Når så denne ikke leverer – livet i stort er gjerne å måtte bite i gresset, også for store politikere – møtes den fallerte David med det underliggende sinnet hos den kravstore borger. Man kommer i hu Tony Blair og hans New Labour som avstedkom inflaterte forventinger og glede hos den progressive britiske klasse da dynamiske Blair ble valgt inn, med påfølgende raseri når han skuffet dem. Raseriet var like karikert som forventningene. Man kan lure på om Obama er i ferd med å lide samme skjebne.

Den narssisistiske mentalitet går som hånd i hanske med velferdsstaten og det stadig mer utvidede rettighetsregimet den holder seg meg. Mens de gamle skaperne av velferdsstaten satte plikt foran rett, og dermed balanserte de den narsissistiske tendens i mennesket, medfører dagens inflaterte rettighetsregime at mennesket korrumperes.

Da media her om dagen slo opp nyheten om det store elevfraværet i videregående skole, slo talsmannen for Elevorganisasjonen fast at det var lærerne som ikke treffer med undervisningen. Jeg kan selv bevitne at det finnes uinspirerende lærer på alle trinn av stigen. Men her snakker vi om noe mer.

”Elevene er et resultat av den skolen de går i,” sier Truls Sætrang, politisk nestleder i Elevorganisasjonen. Det kan vi være enig i. Ja, det er enda større enn som så, elevene er utvilsomt et resultat av det samfunnet de lever i. Og meningsutvekslingen mellom Aftenposten og nesteleder Truls fortoner seg slik:

Skolen har en veldig stor utfordring i at elevene ikke blir lagt merke til eller fulgt opp. De får vel en nedlatende beskjed fra læreren når de kommer for sent, og så kjølner forholdet. Du føler en kjip skamfølelse, og så blir man passiv til det meste, fordi det ikke er noen som reagerer. Skolen gjør mange ting feil,

sier Sætrang. Og intervjuet fortsetter:

– Gjør elevene noe feil i det hele tatt?

– Elevene er et resultat av den skolen de går i.

– Elevene har vel også en egen fri vilje?

– Det må også tas hensyn til at psykiske problemer blant ungdom skyter i taket. Angst, depresjoner og atferdsproblem er et stort problem. Livet er vanskelig. Da er ikke motivasjonen til skolen på topp.

– Det foreslås at elevene skal sitte igjen dersom de kommer for seint. Hva tror du om det?

– Nei. Den slags disiplin og sanksjoner kaller jeg steinalderpedagogikk.

Allerede i første setning er standarden satt: vi krever å bli sett! Vi bli sett!

Oppmerksomhet er for narsissisten som oksygen å regne. Uten den andres bekreftende blikk, stopper det hele opp. Slike personer trives ikke i sitt eget selskap. Det er som en ørken å regne for dem. Den stadige oppmerksomheten holder dem i livet. Facebook, Instagram, sms, likes, lærere som ”ser meg” – oppmerksomhet, oppmerksomhet, oppmerksomhet.

Den fragile selvfølelsen tåler simpelthen ikke negative tilbakemelding, som en sur kommentar når man kommer for sent. Da styrter det hele sammen. Situasjoner hvor du risikerer å miste ansikt, møte dine begrensninger utgjør en eksistensiell trussel som må unngås. En kjip skamfølelse er bare så forrige årtusen.

De andre gjør mange feil, men hva med elevene, da, gjør de noen feil? Og her har nestlederen plukket opp en stadig like populær versjon av popis venstredogmatikk: vi er produkter av omgivelsene – derfor sitter noen andre med ansvaret, ikke jeg.

Riktignok lever vi i et samfunn som idealiserer individets frihet, men å glatt skulle innrømme at mennesket har fri vilje, vil medføre at man selv må ta ansvaret for sine manglende prestasjoner.

Dermed blir logikken: jeg har ansvaret for min suksess, du har ansvaret for min mislykkethet.

Einar Gerhardsen trodde som ung at bare samfunnet sikrer folks materielle liv, ville alkoholisme og annet menneskelig forfall forsvinne. Som gammel mann kunne han bare konkludere med at vi aldri hadde hatt det bedre, allikevel var det menneskelige forfall ikke forsvunnet.

”Livet er vanskelig,” påpeker Truls nestleder. Og har helt rett i det. Det kan til og med virke som livet blir stadig vanskeligere. Angst og depresjon gir ikke inntrykk av å være på tilbakegang, tvert i mot hører vi om stadig flere i 20-årene som blir erklært uføre som følge av psykiske diagnoser.

Hvordan den progressive klassen får dette forholdet til å passe inn i trua på at verden går fremover, kan bare de svare på.

I mellomtiden vil livet oppleves stadig vanskeligere for stadig flere unge. Den helt ordinære belastning det er å leve, vil føles som en urimelig byrde for et økende antall samfunnsborgere. Denne eksistensielle byrde vil så transformeres til en økonomisk byrde som velferdsstaten må bære. Sånn er det allerede.

Kameralinsa er en potent kraft fordi den aldri blinker og aldri viker. Dens oppmerksomhet er total og dermed også det bekreftende nærvær den representerer.

Jentene i pornoindustrien ser mest av alt ser ut som de har sex med kamera. Det er som de prøver å suge en mening ut av kameraet. Men gjenskinnet i speilet gir ikke mer varme enn stjernene – det være seg de på stjernehimmelen eller de på kjendishimmelen.