Gjesteskribent

Aftenpostens hovedoppslag tirsdag den 28.1 er en bevegende historie om en jente hvis mor døde da hun bare var 14 år gammel.  Dette er ekstra tragisk siden jenta ikke har noen far, og aldri har hatt en far i sitt liv. I hvert fall ikke en far som noen gang har hatt, eller var ment å ha, verken juridiske eller følelsesmessige bånd til henne, og hvis identitet hun aldri skulle få vite. Det bestemte jentas mor for henne allerede før hun ble unnfanget.

I Norge ble det ved vedtagelsen av bioteknologiloven i 2003 bestemt at slik skulle det ikke lenger være. Saksordfører for loven, SVs Olav Gunnar Ballo, uttalte da i Stortinget at opphevelse av sæddonors anonymitet var en historisk seier for barn, og en oppfyllelse av FNs barnekonvensjon, artikkel 7. Nå skulle ethvert barn ha rett til å kjenne sitt biologiske opphav. Alle partier unntatt Arbeiderpartiet var enige.

Til tross for dette, er det, som Aftenposten opplyser, født flere tusen barn med ukjente donorfedre i Norge de siste årene. Disse er altså frarøvet den rett Stortinget mente barn skulle ha.

Dette er dertil et brudd med et prinsipp som gjaldt som lov også tidligere: at inseminasjon kun skal være tillatt på kvinne som lever i samlivsforhold. Før 2008 måtte det være en mann hun levde med, slik at barnet skulle sikres en far. Nå er det også tillatt hvor to kvinner lever sammen, og den ene av dem blir til farssubstituttet “medmor”.

Problemet med planlagt farløshet på tvers av barnekonvensjonen og de folkevalgtes intensjon, er ikke begrenset til dette. Det fødes også hvert år et ganske stort antall barn som er blitt til ved samleie, men som aldri får kjenne sin far, fordi moren bestemmer at det skal være slik. I noen tilfeller er dette også mest økonomisk lønnsomt for henne, slik de statlige støtteordninger er utformet. Bufdir uttalte følgende i 2009: ”Vår erfaring er at det etter gjeldende regelverk er for enkelt å få henlagt en farskapssak. Mor kan etter dagens regelverk uten risiko for straff eller noen form for administrativ reaksjon unnlate å oppgi til NAV hvem som kan være far til barnet.”

Mangelen av en far betyr at barnet vokser opp uten den ene av de to voksne personer som etter naturen skulle vært til stede for det gjennom oppveksten, bidratt til forsørgelse, gi det tilgang til et ekstra sett med besteforeldre, onkler, tanter osv. Og selvsagt gi en ekstra sikkerhet hvis den andre forelder faller for tidlig bort. Halvdelen av barnets opphav og tilhørighet blir borte fra dets liv. Selvsagt har dette også konsekvenser for barnets materielle trygghet.

Det konstateres at disse perspektivene er totalt fraværende i Aftenpostens oppslag og i den oppfølgende kommentarartikkel ved Hilde Harbo onsdag 29.1. Aftenpostens indignasjon dreier seg kun om det forhold at lovgivningen ikke gir barnepensjon for donorbarn på samme måte som for barn med ukjent far etter “tilfeldig” sex. Det er altså ikke noe problem at staten i praksis tillater, og bidrar til, en omfattende undergraving av et prinsipp samfunnet bekjenner seg til. Det problemet som vekker harme, er at staten ikke gjør dette enda mer konsekvent enn tilfellet er i dag.

 

 

 

En kortere versjon sto i Aftenposten papir mandag 3. februar.