Gjesteskribent

Journalist i Aftenposten Sveinung Berg Bentzrød har gjort et godt stykke journalistisk arbeid med å finne ut av kvaliteten på den samlede styrke som skal forsvare Norge. Siste bidrag fremgår av Aftenposten 17. januar 2014, hvor Berg Bentzrød sammenligner retorikken til den rødgrønne med den blåblå regjeringen i omtale av det samme Forsvaret. En kan forundres over at det samme forsvar gis så forskjellig omtale. Men det er nærliggende å se på det rødgrønne blankpussede politiet, og det politiet som det viste seg at vi hadde etter at 22. juli-kommisjonen og politiutvalget hadde sett på det – en kulisse, flott å se til på forsiden, men så som så bak kulissen. Forskjellen her er at det er Forsvarts ledelse som selv belyser situasjonen. Forhåpentligvis betyr det at Blairs spin-doktrine er på vei ut, og realisme på vei inn. Det å se situasjonen som den er, gjør det også mulig å vurdere tiltak, prioritere og gjennomføre disse.  Men hvordan havnet vi i denne noe tvilsomme situasjonen?

Ett tilbakeblikk

Fasaden har vært viktig for de rødgrønne, og en besnærende tanke er at ideen med alle informasjonsmedarbeiderne var å sikre gjenvalg ved en polert fasade. Følgelig kunne det ikke fremkomme informasjon som rørte ved glansbildet. Dissenterende stemmer måtte derfor ikke nå ut til offentligheten. Alternative stemmer trenger forum – offisielle forum for den faglige opplysning og forsvarsgrenvis – våpenvise debatt. Disse fora fantes, og det vakte ikke så liten oppstandelse at de ble besluttet nedlagt. Samtidig ble støtten til Norsk Militært Tidsskrift såpass redusert at antallet utgivelser ikke ble stort nok til å føre en løpende debatt. De som overlevde var Norsk Tidsskrift for Sjøvesen og Heimevernsbladet, av ulike årsaker. Forsvarsinformasjon ble kraftsamlet i “F”, som viste seg å bli høyglanset med enveiskommunikasjon fra forskjellige forsvarsinstanser med få egenproduserte artikler og debattinnlegg. Det neste trinnet var å frata Forsvarssjefen (FSJ) hans presse- og informasjonsavdeling. Denne ble slått sammen med Forsvarsdepartementets presse- og informasjonsavdeling til den orwellske Kommunikasjonsenheten.  Denne var mer opptatt av å kontrollere og styre informasjon, enn å informere befolkningen. Aktiviteten ble demonstrert i striden med Aftenposten om hva Forsvarssjefen hadde sagt, hvor Aftenposten døpte om enheten til Propagandaministeriet.

Forsvaret er en mangfoldig og kompleks organisasjon, noe som er reflektert i et antall forsvarsgrener og innen disses våpenarter, mens den som gir råd til politikerne – Forsvarssjefen (FSJ) er en person med stab. Deler av denne staben har han de siste årene måttet dele med Forsvarsministeren. Staben hans kan ikke ha alle typer kompetanse, og må naturlig nok bruke generalinspektørene for å formulere faglige råd. Fra politisk side har det over lang tid pågått et arbeid for å flytte generalinspektørene ut fra hovedkvarteret i Oslo, noe som til slutt lyktes. Forsvarets samlede øverste ledelse ble derved splittet, og en kan ane konturene av en klassisk splitt og hersk-taktikk fra politisk ledelse. Nå skulle en tro at Forsvarsdepartementet og Forsvarsstaben arbeider på de lange linjer. Men utlevering av utredningsoppgaver etter lunsj på fredag, med svarfrist før lunsj på mandag, er ikke ukjent. Når da fagekspertisen sitter spredt rundt om i landet, så blir FSJs muligheter for å gi det beste faglige rådet svekket.

Oppsummert så klarte de rødgrønne å sentralisere og kontrollere informasjonsformidlingen, samt svekke en allerede svekket FSJ ytterligere. Den første svekkelsen var Integrert strategisk ledelse (ISL) som “kalkulator-høyre” må ta ansvaret for. Om svekkelse av FSJ og sentralt kontrollert informasjon var planlagt eller ble slik, skal være usagt. Men et godt utgangspunkt for å lage en pen kulisse må man kunne si at det ble.

Det kan være flere årsaker til at økt kontroll med Forsvaret kan ha vært en politisk underliggende, men uuttalt målsetning. Det er en aura rundt militært statskupp i den røde mytologien, senest manifestert med AUF uttalelser i etterkant av 22. juli 2011. Statsvitenskapelig kan Huntingtons “The Soldier and The State” også være en kilde. Uttalelser som at et hvert forsvarsbudsjett i utgangspunktet er stort nok, kan tyde på det. Underforstått at politikerne bestemmer budsjettets størrelse, så tar generalen seg av hvor mange soldater og utstyr man får for dette. Dette er ingen hverken god eller effektiv tilnærming for den helt nødvendige sivil-militære diskusjon om Forsvarets innretning og størrelse på nasjonalt nivå.

Ett blikk fremover

Hva er det som berger demokratiet fra skiftende politiske retninger og holder det på den smale sti? Flere forhold, men mest relevant i denne saken kan sies å være institusjonene og ytringsfriheten.

For å ta institusjonene først; «Stortinget kjenner kun statsråden,» er en hyppig brukt frase og i tråd med det konstitusjonelle demokratiet, men kan det være at både Forsvarsministeren og Forsvarssjefen burde kunne møte i Forsvars- og utenrikskomitéen for å redegjøre for de mer militære sider av Forsvaret? Og hva kan FSJ si? Berg Bentzrød illustrerer den rødgrønne versjonen, hvor FSJ sier det departementet har bestemt. Men blir Stortinget noe klokere av det? Neppe.

Storbritannia og USA har nasjonale sikkerhetsråd; er det en tanke også for Norge i en tid hvor truslene kan være mangslungne? Nå fungerer disse sikkerhetsrådene ikke perfekt, og det har vært episoder hvor generaler og admiraler har lagt frem i pressen forhold som de burde ha fått anledning til å legge frem internt. Tanken om sikkerhetsråd har vært luftet, men er møtt med at dette er unorsk. Det er «militærkupp» det også, det er ikke tradisjon for det.  De som intenst har arbeidet for å fjerne norske tradisjoner, har vel neppe noe ønske om en slik nyskaping – i stikk motsatt retning av full kontroll og styring med de militære. Men gir man slipp på tanken om militærkupp, så vil det være mulig å diskutere flere alternative måter å styrke den sivil-militære koordineringen av landets forsvar.

Som for øvrig presse er det helt nødvendig med uavhengige militære fagblader, og behovet blir spesielt sterkt i en hierarkisk organisasjon med høye krav til lojalitet. Slik sett bør f.eks. redaktører ikke være stadig tjenestegjørende offiserer. Hæren og Luftforsvaret bør få igjen sine interne fagtidsskrift, og Norsk Militært Tidsskrifts (NMT) uavhengighet bør sikres. Tidsskriftene har sine naturlige leserkretser, og vil kunne styrke den forsvarsgrensinterne profesjonsbygging. NMT på sin side har også en funksjon rettet mot det forsvarsinteresserte publikum utenfor Forsvaret.

 

Den nye ledelsen erkjenner forskjønnet bilde av Forsvaret
Propagandaministeriet

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også