Det pågår såkalte klimaforhandlinger i Warszawa i disse dager, med statsråder fra over hundre land tilstede, men hvor mange er det egentlig som bryr seg?

Dette toppmøtet finner sted i kjølvannet av en dødelig naturkatastrofe noen vil si er menneskeskapt, altså tyfonen på Filippinene. Skulle ikke den kunne bidra til en følelse av at det haster å gjøre noe, og dermed påskynde arbeidet i retning forpliktende avtaler om kutt i utslipp av CO2?

Så enkelt er det av flere grunner ikke.

Ikke minst fordi den potensielle fremtidige katastrofen som utslippskuttene er ment å avverge, en temperaturøkning med havstigning, ekstremvær, artsutryddelser og flyktningekatastrofer som forventet resultat, ikke ser ut til å ha kommet noe nærmere.

For i løpet av de siste ti årene ser ikke Jorden ut til å ha blitt noe varmere. Og det til tross for at det ikke er blitt noe mindre CO2 i atmosfæren, tvertimot. Kanskje var det ikke færre tropiske eller andre orkaner før heller. Det fant sted noen riktig ødeleggende av slagsen før oljealderen også.

Denne tingenes tilstand får uunngåelig tvilen til å snike seg inn: Er disse modellberegningene av den fremtidige globale middeltemperaturen egentlig til å stole på? Svaret på det er nei, siden forskjellige modeller benyttes med forskjellige resultater.

Men så kunne det kanskje tenkes at en av dem er nokså nær sannheten likevel, eller at hovedtendensen det er enighet om uansett er bankers? Og gitt at konsekvensene trolig ville være forferdelige, er det ikke best å kutte utslippene for sikkerhets skyld?

Denne måten å tenke på er en nær perfekt analogi til det resonnementet som kalles Pascals veddemål.

Problemstillingen er følgende: Finnes Gud eller finnes han ikke? Tanken er da at hvis han finnes, og hvis det er sånn at han deler ut evigvarende straffer eller belønninger, så er det kanskje lurt å være på laget hans her nede i jammerdalen også. Det koster riktignok litt, men premien er jo uendelig stor, så hvis sannsynligheten for hans eksistens er større enn null, er det vel verdt innsatsen.

For mange vil dette være en utilstrekkelig motivasjon for omvendelse, bønn og kirkegang. Og for regjeringer er ikke prisen for slike åndelige øvelser i nærheten av den økonomiske prisen som må betales for utslippskutt. Kanskje er de optimister med tanke på muligheten for å holde ut helvetespinslene også, som kanskje ikke er evige engang. De kan altså ikke basere sin politikk på Pascals veddemål.

Verden fortsetter derfor å bruke fossile brennstoffer som energikilde, det er ingen forhandlinger som kan endre på det. Historien viser dertil at den lange rekken av tidligere forhandlinger aldri har gitt konkrete resultater.

Rike land må kutte mest. Javel, men fattige også litt. Men vi kutter ikke, og A kutter ikke hvis ikke B også kutter. OK, så blir vi enige om et langsiktig mål, bare vi slipper å gjøre noe her og nå, av denne eller hin grunn. I det hele tatt et veldig dårlig teater. Lyder det ikke også litt som mang en verbal slankekur?

Den manglende interessen for Warszawa-toppmøtet skyldes altså at ingen forventer noe gjennombrudd i forhandlingene. Hele seansen får dermed preg av et tomt ritual, og ikke et særlig spennende eller godt iscenesatt sådant heller. Om det ikke var for at den polske hovedstaden fikk en fjær i hatten som kongressdestinasjon, og det uten tropiske sandstrender, kunne alle like gjerne blitt liggende CO2-utslippsvennlige igjen på sofaen hjemme.

Det de mange titalls ministrene og de mange hundretalls personene med stabsfunksjoner dermed i realiteten bedriver, er det vi kan kalle politisk turisme. Vi får i det minste håpe at deltagerne rekker å se litt av byen, at de er heldige med været og at de oppfører seg ordentlig.