Malala er som menneske kunnskapsrik og veltalende, og hun har vist og viser et stort personlig mot, hun er et fabelaktig menneske, ingen tvil om annet. På Skavlan fredag så vi alle hvor sjarmeredne og troverdig hun er. Heldivis finnes det millioner av andre jenter som ligner på henne, som også er verd respekt og beskyttelse.

Men det samfunnsmessig interessante trekket ved Malala er imidlertid noe annet: Hun er et produkt av boko haram, et produkt av vestlige ideer, utdanning av jenter, rett til selvbestemmelse, rett til likeverdig samfunnsdeltakelse, rett til som kvinne å tolke koranen osv.

Og hun ble reddet av vestlig medisin, hun bygger seg nå opp i Vesten og vil vel fullføre en sikkert glimrende akademisk utdanning, som flere andre fra det indiske subkontinentet har gjort i lang tid. Men her i Vesten har hun ingen viktig funksjon eller livsoppgave, fordi vårt samfunn trenger heldigvis ikke slike foregangsfigurer lenger; i verste fall kan livet hennes i Vesten ende som familietragedie – på grunn av de sterke kollektive strukturene i pashtunsk familiekultur.

Hele Malalas problematiske liv kan bare forstås i én relevant kontekst: krisen i islam, en verdensreligion som våkner opp til stadig mer selvbevissthet og maktarroganse, og som i land etter land (fra 60/70-tallet) går i voldelig, reaksjonær retning, og der det virker som om bare autoritære (militær)diktatur klarer å handskes med denne oppvåkningen, til dels med store tap på begge sider.

De som igår satt og var rørt over Malala var rørt over seg selv. Og den aggresjonen alle som lytter til en jente skutt i hodet må føle, fikk ikke noe hjelp til å addressere den. Folk ble henvist til eget føleri, til å gå i ett med fredagens allmenne rødvinsmelankoli. At Skavlan denne kvelden var en hyllest til Vesten og en kritikk av brede strømmer i dagens islam må man selv komme fram til. Å si det rett ut, er tabu. Det bryter fredagsidyllen. Det bryter kulturrelativismen som vestlig tv-underholdning bygger på.

Sosiale medier kokte over av medfølelse for Malala igår kveld. Det er en god ting, det er også Vesten på sitt beste. Men empati må aldri skygge for en dypere forståelse av et probleme, da blir empati et politisk problem, et røykteppe eller en erstatning for analyse og handling. Da jeg på en facebook-streng igår antydet at Skavlan indirekte hyllet Vesten og kritiserte islam reagerte mange svært negativt. «Internett: Islamkritikken er bare et tastetrykk unna», som forfatter Torgrim Eggen skrev lakonisk og nedlatende. Å bringe inn islam for å forstå Malala er toppen av frekkhet, det er utidig mas, det er mangel på folkeskikk. Jeg finner det ytterst merkelig: Det er som om man skulle hatt Carl von Ossietzky som studiogjest på tredvetallet, og mene at nasjonalsosialismen i alle fall ikke er relevant for å forstå hans vanskjebne.

Mye står på spill for slike som Malala. Det er ikke et naturfenomen hun ble et offer for. Skal hun engang få fredsprisen, må hun tilbake dit hun har en stor livsoppgave: Pakistan. Millioner av jenter og kvinner trenger en leder, en rollemodell. Malala kan bli en av de store i pakistansk historie.