Sakset/Fra hofta

Få har vel hatt noen illusjoner om at Bashir al-Assad har hatt noen moralske skrupler med å anvende giftgass mot egen befolkning. Men, de fleste av oss har vel hatt en idé om at Assad-regimet har hatt politiske skrupler med å iverksette angrep og krigsforbrytelser som ventelig kunne utløse en internasjonal reaksjon med primært siktemål å fjerne regimet, og dernest bringe de ansvarlige til doms.

Imidlertid er det sterke indikasjoner i den amerikanske etterretningsrapporten på at det nettopp var på høyeste hold i det syriske regimet at gassangrepet 21. august ble klekket ut, og dirigert. Eksempelvis har amerikanerne registrert forberedende handlinger helt fra 18.august, og at personell i syrisk kjemisk våpenenhet skal ha mottatt ordrer om avslutning av aksjon utpå ettermiddagen 21.august, rundt 12 timer etter starten på angrepet. Når man sammenholder dette med det amerikanerne påpeker, at det er strenge lojalitetstester for dem som blir personell for syriske kjemiske våpenenheter, så synes det mer rimelig at aksjonen 21.august var beordret av Assad personlig, enn at det eksempelvis var en illojal general som var den reelle beslutningstakeren.

Dersom dette viser seg å være riktig, kan man jo lure på hvorfor Assad har våget seg på en slik aksjon. Kan det være at han har registrert den dype resignasjon og forvirring i Vesten om hva vi kan gjøre, hvem vi bør hjelpe, og til hvilket formål, og at han derfor har gamblet på at han kan slippe unna med et slikt morderisk fremstøt mot egen befolkning?

Det kan være. Men problemene knyttet til hvorvidt man skal intervenere står fullt ut ved lag fremdeles, og Assads skitne spill kan derfor lykkes.  Dessverre. Å innse ens egen begrensning i å skulle frelse hele verden kan være den viktigste lærdommen Vesten bør trekke fra marerittet i Syria. Selv om det svir, dypt inn i hjertet.