Sakset/Fra hofta

Mens valgdebatten hittil har vært laber, er det ett felt hvor et regjeringsskifte vil bety store forandringer: Pressestøtten. Høyre og Frp er enige om å kutte 100 millioner av pressestøtten på 300 millioner. Lokalavisene skal skjermes, derfor er det meningsavisene det først og fremst vil gå ut over.

Ikke overraskende har derfor avisene som vil bli rammet – Vårt Land, Klassekampen, Nationen, Dagsavisen og Bergensavisen, – satt igang en kampanje for å berge støtten. De hevder at en nedlegging av avisene – hvilket vil skje med markedsmessig lovmessighet – vil være et nederlag for demokratiet. Kampanjen fremstiller det som om Høyre og Frp går til angrep  på mangfoldet. Man benekter, eller er blind for, at stadig flere har kommet til at disse avisene ikke representerer mangfold, men enfold: det politiske spekteret er ikke bredt. Det var det en gang, på 70- og 80-tallet. Men noe har skjedd som gjør at avisene har konvergert inn mot samme konsensus. Samtidig har leserne beveget seg mot større spredning og variasjon, som disse avisene ikke reflekterer. Spenningen/avstanden mellom hva avisene utgir seg for vs. hva de i virkelig representerer er for stort. Bak denne fasadepynt skjuler det seg en uvilje mot å ta opp viktige samfunnstema. Når redaksjonene samtidig insisterer på sin betydning for demokratiet begynner dissonansen å bli høy og skjærende. Stadig flere er kommet til motsatt konklusjon og leserkurven er tydelig og ikke til å misforstå.

Ikke minst gjelder det en avis som Dagsavisen, som har hatt et stadig fallende opplag. Meningene avisene forfekter er til tider som en finger i øyet på leserne. Likevel mener avisen at deres eksistens er nødvendig for den politiske debatt. Men da begynner Medie-Norge å minne om landbruket: det er blitt en skjermet næring.

40 millioner kroner for at Dagsavisen skal ha rett til å kringkaste sine meninger til en stadig synkende leserskare er ikke spesielt demokratisk.

Til sammen mottar de fem avisene 110 millioner kroner i støtte. På ti år blir det 1,1 milliard kroner for meninger som i det store og hele er forutsigbare.

Det skjer ingen nytenkning i en tid der samfunnet forandrer seg i rasende fart. Dermed får heller ikke politikerne noen virkelig motbør. Til sammen blir det en konserverende kraft, mens Norge hadde trengt skarpe meningsaviser.

Frps Kjetil Storvik Olsen møtte Dagsavisens direktør  Eirik Hoff Lysholm til debatt i Politisk kvarter. Der fikk Lysholm seg til å si at journalistenes politiske preferanse – 70 prosent stemmer rødt, – ikke har noe å si for kvaliteten på journalistikken. Når man fremdeles ikke ser bjelken i sitt eget øye etter flere års påpekning og kritikk av det som på engelsk kalles bias, eller forutinntatthet, må man si at lærekurven ikke viser tegn til stigning. Det er på tide å trekke en konklusjon og det er det Høyre og Frp har gjort. Meningsavisene har hatt flere år på seg til å vise at de forstår at det finnes andre vinkler, perspektiver og meninger. Men de har nektet. Derfor faller de for eget grep. Slik er verden.