Som student hadde jeg en foreleser som var canadier. Hun var langt ute på venstresida og unnlot ikke å uttrykke sine politiske meninger i klasserommet. Dette forekom meg som nordmann noe uvant. Senere har jeg skjønt at dette er et mønster: mens norske forelesere gjerne er tilbakeholdne med å uttrykke sitt politiske ståsted, så er nord-amerikanere og briter langt mer frilynt. I tillegg kan de finne på å fortelle om det som vi i Norge vil anse som privat informasjon som vi holder for oss selv.

Denne foreleseren, la oss kalle henne Megan, var ateist og sterkt kritisk til religion. Ikke noe spesielt med det, før hun som tilleggsopplysning kunne fortelle at hennes 17-årige datter, også hun venstreradikal og ateist, gikk på en katolsk skole. Og så lo hun hjertelig når hun berettet om hvordan dattera riktig hudflettet katolisismen så det stormet rundt ørene på lærerne.

Hvaforno? Lenge grublet jeg over denne logiske inkonsistens.

Så har jeg begynt å se meg rundt. Til min forbauselse synes jeg å se en uendelig rekke av denne typen mennesker; folk som ser ut til å blande personlig psykologiske forhold med samfunnsliv, religion og politikk.

Hva oppnår Megan med valget sitt. Vel, hun tilfredsstiller sin indre tenårings behov for å vise fingeren til den katolske kirke når hennes datter kommer hjem og forteller om hvordan hun nok en dag har fremsatt ironiske og sarkastiske spørsmål , fordekt som ”kritiske”, til læreren. Samtidig kan Megan slappe av i vissheten om at hennes datter nyter godt av den eminente akademiske utdannelse som katolikkene er kjente for å gi i sine skoler. Den katolske kirke blir da gitt den samme posisjon som hennes foreldre i Magans psykologi. Kirka får rollen som en stedfortredende autoritet i Megans liv.

La oss kalle henne Gunn. Hun er norsk og noenogførti. Og hun misliker kristendommen med en syrlighet som ikke gir mening med tanke på at hun er vokst opp i et a-religiøst hjem. Hvorfor dette agget mot noen som aldri har hatt noen rolle i ditt liv? Det gir ingen mening. Jeg kunne forstått det om hun hadde kommet fra et sterkt religiøst og undertrykkende hjem og en trang dal. Men Groruddalen på 70- og 80-tallet kan vel knapt kalles kristelig pietistisk og fæl? Men så var det far hennes, da. En steil, rigid kar som forlangte ro når han hvilte middag. Og hennes mor, en uhyre diplomatisk kvinne som i løpet av et mer enn 40-årig samliv hadde lært seg å leve med denne tidvis meget krevende mannen.

Og så er det Frank som satt arbeidsledig år etter år mens han deppet, ruset seg, leste Klassekampen og hatet president Bush. Sinnet mot George W var så intenst og personlig at man skulle tro at denne nordmannen hadde opplevd å få sitt hus ødelagt i et droneangrep. Da hadde i det minste hatet gitt mening. Men når vi så får vite at han nærer et sinne mot sine foreldre, kanskje først og fremst mor som han føler ikke så eller brydde seg om ham i oppveksten, stiller ting seg i et annerledes, mer personlig lys. Da blir det sinnet fullt ut forståelig. Selv om adressaten er helt feil.

Du ser det først når du blir kjent med menneskene. Du ser at det de egentlig er i opprør mot verken er USA eller Kirka, men sine høyst egne foreldreautoriteter.

Jeg kunne spedd på med mange slike anekdoter. Jeg har fått et blikk for dem. Om den snart pensjonerte historielæreren som hadde en vanskelig og tidvis urimelig far som var funksjonær og stemte Høyre. Selv ble sønnen radikal sosialist. Han studerte marxistisk teori og la for hat alt kapitalistisk og høyrevridd. Selvsagt var han mot EF, faren var jo for. Det ufrivillig komiske er at sønnen arvet noe av farens sarkasme og autoritære væremåte, og han fant seg en kone som lignet på hans egen mor, en i overkant snill og tålmodig kvinne.

Så når jeg hører om noen som legger an et personlig hat mot fjerne land og nasjoner eller en kirke som mest av alt søker å gå i ett med det venstreliberale tapetet, griper jeg meg nå for tiden i å kjenne på et ønske om å finne ut mer om disse menneskenes bakgrunn. Har de eller har de ikke et forsont forhold til autoritetene fra oppveksten?

Med dette som bakgrunn, blir det lettere å forstå hvorfor Israel og USA kan skape så mye agg hos en hel haug av vestlige mennesker, mens Kina kan ødelegge tibetansk kultur på det sjuende tiår uten at det avstedkommer det minste tegn til raserianfall: det er Israel og USA som er bærere av foreldreautoritetens rolle i det vestlige sinn.

Vesten kan overføre sine uforløste foreldrekonflikter til Israel fordi de ligner på oss. Det er så mange likhetspunkt. Kineserne ligner derimot ikke på oss – verken rasemessig, språklig, kulturelt, religiøst eller politisk. Mange bruker som argument at fordi Israel er et demokrati, så må vi kunne forvente mer av dem. Med andre ord, de ligner på oss. Kinesere, derimot, har verken de samme øyne eller hudfarge som vår mor og far, ei heller er de demokrater som hjemme hos oss, og det gjør det langt vanskeligere å la dem spille rollen som barndommens og ungdommens urimelige autoriteter.

Sør-Afrikas apartheid skapte kolossalt raseri og iver etter å handle i Vesten. De var jo hvite. Mens Arabia kan holde halve befolkningen nede, uten at Barth Eide mer enn trekker på skuldrene – vi må jo respektere suvereniteten. Dessuten er det bare å kontakte UD før du reiser ut, så du slipper slike kjedelige hendelser som Marte gjorde.

For de er overhode ikke som oss – Ikke hvite, ikke kristne, ikke demokrater, ikke likestilte, ikke bryr de seg om menneskerettighetene, ikke arrangerer de fotballcuper for barn, ikke går de i bresjen for nasjonale innsamlingsaksjoner til oppblåste barn i Afrika. De minner ikke det minste om våre foreldreskikkelser.