Sakset/Fra hofta

Hver gang en eller annen som ikke lenger tilhører den yngste fjerdedelen av befolkningen, drister seg til å meddele at denne sistnevnte i urovekkende grad består av slabbedasker, og det er jo ikke akkurat sjelden, skjer det med matematisk sikkerhet at noen andre henter frem igjen et sitat av Sokrates som støvet aldri rekker å legge seg på:

Ungdommen nå for tiden foretrekker luksus. De har dårlige manerer, fornekter autoritet, har ingen respekt for eldre mennesker og prater når de egentlig burde arbeide. De unge reiser seg ikke opp lenger når eldre folk kommer inn i værelset. De motsier foreldrene sine, skryter i selskaper, sluker søtsaker når de sitter ved bordet, legger beina over hverandre og tyranniserer sine lærere.

Av uuttalte grunner er denne kraftsalven et slags trumfess: Det er de adskillig mindre unge som siden antikken – og trolig lenge før den tid – aldri har klart å legge av seg uvanen med å syte og bære seg. Konklusjon: Ungdommen er ikke noe verre i øyeblikket enn på noe tidspunkt den klagende personen kan vise til.

Problemet er bare at resonnementet lekker som en sil.

For hva i all verden er til logisk hinder for at ungdommen kan ha vært dekadent på Sokrates’ tid, og at den er dekadent i dag, aldeles uavhengig av hvor mye eller lite dekadense den i mellomtiden har lagt for dagen, og ikke minst natten?

Den første muligheten er i grunnen ikke så usannsynlig om man tenker på den sivilisatoriske konteksten i hvilken Sokrates lot de berømte ordene falle. Den store filosofen var nemlig i sin beste alder på den tiden da det gamle Athen var på høyden – kulturelt og militært.

Da han ikke lenger var fullt så ung, hadde Peloponnes-krigen vart en stund, og ikke mange tiårene etter at han gikk ut av tiden opphørte Athen å eksistere som selvstendig makt. Triste greier, men sånn er det nå engang med the rise and fall.

Det er ikke helt utenkelig at det kulturelle, militære og generelle forfall som må ha vært forut for en slik utvikling, også manifesterte seg i form av slaskete ungdommer, eller hva? Ikke at det nødvendigvis var deres skyld, de manglet antagelig bare oppdragelse fra late foreldre.

Nuvel, siden vi i dag er sunket ned en smule fra vår kulturelle høyde (for illustrasjonens skyld: sammenlign f.eks. to lærebøker i matematikk på samme årstrinn datert 1963 og 2013), og foreldrene ikke har all verdens tid til å oppdra lenger, er det all grunn til å anta at den samme dynamikken gjør seg gjeldende i øyeblikket.

Så sett nå kjepphesten på stallen, unge Sokrates-fetisjister: dere er slabbedasker, men det er altså ikke deres eget ansvar. Det er derimot deres ansvar å velge mellom forbilder som stryker dere med håret i deres slabbedaskhet, eller som kan vise veien ut av den.