For mange år siden, da undertegnede var i tenårene, hendte det en gang at jeg sammen med mine foreldre var på besök hos en eldre slektning i familien. Det var i TV-alderens barndom, og denne eldre slektningen hadde nokså tidlig fått seg TV-apparat, noe som ikke kom i vårt hjem før noen år senere. Under besøket satt alle og glante «andektig» på nyhetssendingen, og etter nyhetene ville tilfellet at en konsert med den uforlignelige jazzklavermesteren Oscar Peterson stod på programmet. Jeg var (og er fortsatt) en stor beundrer av denne klaver-virtuosen, men til min store skuffelse slo slektningen vår av TV-apparatet etter nyhetene. Jeg spurte pent om ikke han kunne slå det på igjen, skru lyden litt ned slik at i alle fall jeg kunne få oppleve denne Peterson-konserten, men ble møtt med følgende fyndord: «Jeg liker ikke å se på svettende negre. «Hvilket avstedkom en kanskje noe bitende bemerkning fra meg om at det for de aller fleste av oss – enten vi måtte være negre eller ei – var bestemt fra Vårherres side at vi skulle tjene vårt brød i «vårt ansikts sved.» Noe som igjen bevirket en mild reprimande fra mine foreldre om at jeg skulle tie stille og «vise respekt for de eldre.»

Naå er jeg omsider selv blitt en eldre mann, og jeg har ofte måttet tenke på denne lille episoden når jeg en gang i blant befinner meg i selskap med ungdommer og er nødt til å reflektere litt selvkritisk over spørsmålet om hvor mange fordommer som kan ha samlet seg opp hos meg i løpet av et langt liv! Unge mennesker har ofte hva man kan kalle en «idealistisk» virkelighetsforståelse, noe som lett kan komme i konflikt med denne grå form for pragmatisme og kanske en god prosjon flegma – kombinert med adskillige doser stahet- som kan prege oss eldre.

Oscar Peterson var et av min ungdoms » idealer». En av de verste og mest egosentriske holdninger jeg ofte har mött, og da saerlig hos godt voksne personer, er denne » jeg – makter – ikke – selv – å – leve- opp – til – idealene – og – derfor – skal – ingen – andre- klare- det – heller.» Og så forkaster man idealene til fordel for en suppe av middelmådighet som alle andre – inklusive ungdommer – værsågod har å » innordne seg» for å unngå å bli betraktet som «skrullete.» Jantelovens kvalfulle og totalitære premisser!

Selv har jeg nå i mange år vært jazzmusiker og også spilt adskillig jazzpiano, kanskje mer nå en noen gang før. Jeg er aldri blitt en «Oscar Peterson» på klaveret, men du verden som gleden i dette med å prøve å strekke seg i alle fall LITT opp mot dette idealet ansporer til stadig å fortsette med musikken! Om man ikke selv makter å nå opp til sitt ideal – uansett hvem/hva det måtte bestå i – så er det ingen grunn til å gi slipp på idealene og inspirasjonen disse gir!

Jeg makter heller ikke å leve fullt ut opp til De ti bud. Ingen av oss vil noen gang klare det – unntatt EN som har klart det FOR oss og som gjennom sin grenseløse barmhjertighet og tilgivelse stadig oppmuntrer oss til ikke å gi opp. Enda mindre enn i forhold til all verdens idealer, er det noen grunn til å forkaste De ti bud fordi om man selv ikke makter fullt ut å leve opp til dem!

Köln, Tyskland, 28.12.2011,