Nytt

VG har et oppslag om voldtekt som påkaller hevede øyebryn. Begrepene «norsk» brukes upresist. Og det hevdes at voldtekt i nære relasjoner er de mest brutale.

Det skaper forvirring når medier og forskere som insisterer på at alle er norsk, plutselig bruker ordet i betydningen «innfødt». At dette skjer i en negativ sammenheng er neppe spesielt pedagogisk:

Ingress til artikkelen Mennene som voldtar:

Det er flest unge norske kvinner som voldtas, og de voldtas av en ung mann de allerede kjenner. De mest brutale voldtektene utføres av ektemannen eller kjæresten.

Lenger ned kommer det frem at de unge norske kvinnene har norske menn:

Det mest fremtredende trekket ved den norske voldtektsmannen er at han er ung, det samme er det kvinnelige offeret. Og at de kjenner hverandre.

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, NKVTS, står for studien. Ragnhild Bjørnebekk, som ellers sier vettuge ting om vold, kommer med noen merkelige uttalelser, eller er det sett gjennom brillene til journalist Shazia Sarwar?

Det vises til overfallsvoldtekter, og at et flertall av disse begås av «menn med utenlandsk opprinnelse».

Men så kommer påstanden om at norske kvinner føler større skam ved å anmelde egne partnere enn utlendinger.

Kvinner som voldtas av sine menn har høyere terskel for å anmelde voldtekter.

– Jo nærmere personen er, jo mer skambelagt er det å anmelde. Fremmedvoldtekter er en veldig liten andel, men her er det en lavere terskel for å anmelde. Det er ikke like stor skam forbundet med å ha blitt overfalt og voldtatt av en ukjent person, sier Bjørnebekk.

– I partnervoldtekter tør kvinnene rett og slett ikke anmelde, de er redde for livet.

Så kvinnen som har gått til anmeldelse av tre menn for en gruppevoldtekt på en cafe i Halden føler mindre skam enn om hun var blitt voldtatt av partneren? Det er en underlig sammenligning. Gir den mening for kvinnen, eller er det tredjeperson som har behov for å gjøre et politisk nummer ut av en grensekrenkende forbrytelse?

 

Saken er ikke på nett