Nytt

Recep Tayyip Erdogan er ikke Hosni  Mubarak sies det.  Men hans lederstil er blitt stadig mer autoritær og den islamistiske agendaen mer synlig. Halvdelen av tyrkerne har fått nok.

Tyrkerne var vant til generaler som avsatte regjeringer etter forgodtbefinnende. At hæren avsatte et tidligere islamistparti midt på 90-tallet sier noe om at den islamistiske trenden er et fenomen over tid.

Men en stor del av befolkningen vil ikke ha det. De har fått øynene opp for dens autoritære side. Det gjelder behandlingen av pressen, som Erdogan ser på som et hår i suppen, det gjelder opposisjon overhodet.

Typisk nok, da Erdogan søndag, talte til nasjonen, appellerte han til ro og orden, men samtidig nektet han å anerkjenne demonstrantene. Han nedverdiger dem. Dette tar ikke norske aviser fatt i. De var opptatt av at Nicolas Sarkozy kalte innvandrerungdom for «racaille», pøbel, og mente det var med å fremprovosere opptøyene. Men når en islamistleder gir fingeren til demonstrantene later man som man ikke ser det.

Tim Arango i New York Times bemerker at Erdogan greier å være provoserende selv når han appellerer til ro og orden.

 

On Sunday, Mr. Erdogan went on television to reject accusations of dictatorial behavior while flatly discounting the protesters’ legitimacy.

“We would not yield to a few looters coming to that square and provoking our people, our nation, based on their misinformation,” Mr. Erdogan said, in a speech that managed to feel provocative even as he called for a return to order, and as protesters returned to Taksim Square. Demonstrators also took to the streets of Ankara, the capital, and several other cities and were met with tear gas from the police.

Erdogan er provoserende fordi han snakker på vegne av det store Vi, nasjonen, folket, mens de andre er søppel. De tilhører ikke det nye flertallet og kan bare ha det så godt.

Legitimitet

Mange som iler til Erdogans forsvar, anfører at han har en helt annen legitimitet enn Mubarak. Det blir derfor helt feil å sammenligne med den arabiske våren.

tyrkia.politivold

Men noe er felles: Erdogans manglende demokratiske sinnelag. Han godkjenner ikke at demokratiet er en prosess der alle må få spille med og som ingen eier. Han vil eie det. Han vil være sjefen. Det er selve definisjonen på et autoritært styre. Derfor mister han legitimitet for hver dag som politiet denger løs på demonstrantene.

Dette er den klassiske situasjonen på et eskalerende opprør: En autoritær leder som nekter å innse at store folkemasser har makt, betyr noe, må vises hensyn. I stedet viser han sin forakt. Da høyner han innsatsen og gjør det som kunne vært en demokratisk situasjon til en maktkamp, der hans egen posisjon står på spill. Det er risikabelt. Selv om han skulle vinne vil det være p.g.a rå makt og dermed vil han stå svakere. Tyrkia vil gå svekket ut av en konflikt som vinnes med rå makt. Men dette skjønner ikke autoritære ledere.

Det var denne prosessen som arabiske og nordafrikanske folkemasser oppdaget: gamle, alderstegne autokrater satt ikke så fast i salen som man trodde. De var svekket, mette av dage, korrupte, og hadde svært liten legitimitet, viste det seg.

To amerikanske eksperter er enig i at det er arrogansen og maktbruken som gjør protestene til noe mer alvorlig.

Michael Rubin, a scholar at the American Enterprise Institute and a former Pentagon official who was just in Turkey, told the Post, “We can certainly call this the start of the ‘Turkish Spring.’»

“Just as in Egypt and Bahrain, the government managed to ignite sparks of discontent into a full-scale uprising because of excessive use of force and general arrogance,” he said.

He said the protests are a reaction by Turkish liberals who have been upset with “Erdogan’s increasing desire to steamroll over anyone who disagrees with his agenda, by any means necessary.”

turkey-protests

Ariel Cohen, a senior research fellow at the US think tank the Heritage Foundation, who is also traveling in the region, concurred with Rubin that the protests could not be easily brushed under the rug.

“This is a serious blow for the Erdogan government. The appearance of social stability in Turkey was shattered.

The main square in its main city was enveloped in tear gas,” said Cohen.

Cohen believes that the polarization between the secular and the Islamists will only grow, and “more violence is likely to reignite in the future.”

turkey-protest2

Edhem Eldem, a historian at Bogazici University in Istanbul, has criticized the government for undertaking large-scale development projects without seeking recommendations from the public. “In a sense, they are drunk with power,” he said. “They lost their democratic reflexes and are returning to what is the essence of Turkish politics: authoritarianism.”

 

 

Det er både ironisk og logisk at dette historiens hjul ruller over Erdogan slik det har rullet over Ben Ali i Tunisia, Gaddafi, Mubarak og Assad: ledere som nekter å lytte til folket vil bli svekket. Bare rå makt er en dårlig investering i fremtiden.

At folket reiser seg mot en islamistisk leder må være dårlig nytt for Brorskapet i Egypt. De er ved å styre Egypt utenfor det økonomiske og sosiale stupet.

Erdogan har i egne øyne, og i øynene til hans apologeter, herunder norsk presse, vært eksemplet på at islam og demokrati er forenlig. At det nå er folket som avviser denne modellen – sharia light – må komme som et sjokk og en stor skuffelse. Derfor sitter erkjennelsen av fiaskoen langt inne, og det gjør at man i stedet for en korreksjon går mot en ukjent utgang: islamismen liker ikke kompromisser.

Her kommer et annet element inn: æresfølelsen. Erdogan er uhyre ærekjær, og for hver demonstrasjon føler han seg krenket. Demonstrantene tramper på Tyrkias ære og drar landet ned i søla. Det vil gjøre ham disponert for enda mer vold.

 

 

http://www.jpost.com/Middle-East/Arab-uprising-spirit-comes-to-Turkey-315217

 

http://www.nytimes.com/2013/06/03/world/middleeast/development-spurs-larger-fight-over-turkish-identity.html?nl=todaysheadlines&emc=edit_th_20130603