Kommentar

Høyres Svein Harberg har funnet det for godt å uttale seg til avisen Dagen den 14. mai. Harberg er med i Høyres livssynsutvalg. Han mener at utrykket kirkeminister er utgått på dato, etter skillet mellom kirke og stat. Han hevder til Dagen at siden den norske kirke på mange måter er blitt likestilt med andre trossamfunn, vil han, hvis han blir aktuell som kirkeminister, ikke være minister for «særinteresser»!

Derfor foreslår han at posten heretter heller bør kalles for livssyns- og mangfoldminister.

Hvor har Harberg fått det for seg at livssynsmangfold i det sekulære samfunn innebærer at en stat ikke kan prioritere sine egne tusenårige religiøse tradisjoner?

Kanskje finner vi svaret i rapporten fra Stålsettutvalget, som også lanserte kravet til ”likebehandling” i det ”livssynsåpne” norske samfunn. Jeg vil derfor referere hva utvalget skriver om temaet.

I innledningen gjør utvalget rede for hvilke prinsipper utvalget selv har lagt til grunn for sitt arbeid. Det er 8 prinsipper, hvorav de 4 første behandler reglene om ikke-diskriminering av religiøs tro og utøvelse, og statens tilsvarende plikt til beskyttelse av disse rettigheter. Disse prinsippene er greie nok, og de følger av både FN`s menneskerettighetserklæring og den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen, jfr art 9.

Når det derimot gjelder utvalgets 5. prinsipp, lanserer utvalget et prinsipp om likebehandling av alle livssyns-samfunn.

Stålsettutvalget skriver:

”Likebehandlingsprinsippet er presentert som prinsipp nummer 5. Likebehandling er i seg selv en konsekvens av valget om å føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk. Skal en stat føre en slik aktivt støttende politikk innenfor menneskerettighetenes rammer, må denne politikken bygge på likebehandlingsprinsippet.»

Her påståes det altså fra utvalget at det vil være utenfor menneskerettighetenes rammer, hvis man forskjellsbehandler livssynssamfunn. Men er det riktig?

Spørsmålet blir: Kan ikke en stat forskjellsbehandle livssynssamfunn ut fra tradisjon og historisk tilhørighet uten at dette bryter med ”menneskerettighetenes rammer”?

Selvsagt kan Staten det, og her omgår utvalget bevisst gjeldende domspraksis i EMD, tydeligvis for å få premissene til å stemme med en på forhånd fastlagt konklusjon.

For i drøftelsen videre påpeker utvalget først korrekt at statskirkesystemet i seg selv ikke er i strid med Konvensjonen, og viser til den første prinsipielle dom om spørsmålet,jfr. saken for Kommisjonen; Darby vs Sverige, A 187 (1990), hvor kommisjonen fastslo at en statskirkeordning ikke i seg selv er i strid med konvensjonen hvis det foreligger tilstrekkelige garantier for å sikre den enkeltes religionsfrihet.

For å tilfredsstille kravene i artikkel 9 må det foreligge spesielle garantier for å sikre den enkeltes trosfrihet, herunder også retten til å melde seg ut, heter det i dommen, jfr innstillingen pt 8.4, jfr. også Møse ”Menneskerettighetene” 2002, s. 444. Fremfor alt skal ingen tvinges til å slutte seg til en statskirkeordning eller forbys å forlate den, sier Møse, som i dag selv er dommer i EMD.

Imidlertid hevder utvalget at etter at Darbysaken forelå, er det er kommet nyere rettspraksis som dokumenterer strengere rammer som en statskirke må bevege seg innenfor for ikke å føre til forskjellsbehandling. I den forbindelse peker utvalget på saken Folgerø vs Norge (EMD2007b); spørsmålet om fritaksretten i KRL-faget var i strid med artikkel 2 i første tilleggsprotokoll, relatert til art 9. Retten fant at Norge hadde brutt regelverket i EMK.

Videre viser utvalget til saken Alexandridis. (EMD 2008c) der domstolen kritiserte den gresk-ortodokse kirkens dominerende stilling i offentlige institusjoner.

Deretter viser utvalget til den første dommen i de såkalte krusifikssaker. Domstolen kom i første dom frem til at krusifikser på klasseromsveggene var i strid med det sekulære samfunns idealer og en krenkelse av friheten fra religiøs påvirkning eller tvang. (Lautsi EMD 2009).

Dommen ble anket av Italia, og nå ble staten gitt fullt medhold (Lautsi EMD 2011b). Dommen kom midt i utvalgets arbeid, i februar 2011. Dette resultatet har øyensynlig ikke passet Stålsettutvalget for de refererer ikke domspremissene i den siste rettsavgjørelsen!

Utvalget skriver imidlertid:

”I saken Lautsi (EMD 2011b) godkjente EMD krusifikser i italienske klasserom og viste blant annet til italienske skolemyndigheters generelle åpenhet overfor andre religioner”.

Men det fremgår av dommen at dette i høyden var et B-argument. Hvorfor siteres ikke hovedargumentet til Domstolen? Det kommer her:

«In particular, the second sentence of Article 2 of Protocol No. 1 does not prevent States from imparting through teaching or education information or knowledge of a directly or indirectly religious or philosophical kind. It does not even permit parents to object to the integration of such education in the school curriculum.” (note nr 62)

Det helt nye og sentrale i dommen er at statsreligionens plass i samfunnet anerkjennes, og at Staten innenfor en vid ramme kan synliggjøre denne religionen, bare minoritetene ikke utsettes for tvang.

La meg videre sitere note 71:

«In that connection, it is true that by prescribing the presence of crucifixes in State-school classroom – a sign which, whether or not accorded in addition a secular symbolic value, undoubtly refers to Christianity – the regulations confer on the country`s majority religion preponderant visibility in the school environment. That is not in itself sufficient, however, to denote a process of indoctrination on the respondent State`s part and establish a breach of the requirements of article 2…”

Det dommen her vektlegger er at en stat har anledning til å holde seg med en statsreligion og kan naturlig nok prioritere denne, og det er selvfølgelig naturlig at en slik religion gis privilegier som ikke andre nylig tilflyttede religioner kan kreve uten at det av den grunn foreligger noen forskjellsbehandling eller livssynstvang.

Konsekvensen av krusifiksdom 2 er at Stålsettutvalgets viktigste premiss faller.

Derfor er den vurdering som Justisdepartementets lovavdeling gjorde i mai 2008 i forbindelse med endringene i grunnlovsforslaget i kirkeforliket, fortsatt gyldig, og ikke den langt strengere tolkning som Stålsettutvalget gjør seg til talsmann for:

«En statskirkeordning eller en statsreligion vil ikke i seg selv stride mot internasjonale menneskerettskonvensjoner som Norge er forpliktet av, … En statskirkeordning må imidlertid ikke føre til at den enkeltes religionsfrihet blir krenket, eller til en urettmessig diskriminering mellom ulike religioner og livsanskuelser.»

Det er en rettmessig diskriminering når staten iverksetter økonomiske og sosiale preferanser for opprettholdelse av en statskirkeordning. Det er nasjonalstatene selv som avgjør hvordan historiske tradisjoner og majoritetsoppfatninger skal ivaretas, slik EMD skriver i siste krusifikssak, så lenge staten ikke påtvinger minoriteten bestemte oppfatninger. Det virker imidlertid som om mange sekulære og PK-politikere tror at en statskirkeordning i seg selv er diskriminerende i i strid med det sekulære mangfolds «idealer».

Det var å håpe at man etter dette slipper å møte argumentet om at det er brudd på prinsippet om «likebehandling» eller «menneskerettighetene», hvis Staten prioriterer den tradisjonelle og historisk forankrede flertallsreligionen i folket. At dette ikke passer de sekulære er forståelig, de kjemper for sitt og opptrer ofte mer dogmatisk enn kristne, under dekke av opplysningen og nøytralitet.

Det å være minister for folkekirken er neppe å skulle forsvare «særinteresser».