Kommentar

Når man som Hallgrim Berg skriver en bok om islamisme og demokrati utløses noen reaksjoner som viser at man ikke er herre over egen tekst. Dette er noe av det mest særmerkte ved vår tid: Tekster lever ikke bare sine egne liv, de aktivt omfortolkes til noe helt annet enn de var ment som.

Det har som konsekvens at broer brennes, eller man oppdager at de aldri har vært der.

Slike erfaringer må Berg ha gjort seg etter at han utga boken Demokrati eller islamisme. Europa under islam?. Islam er som syfilis var for borgerfruene i det gamle Christiana. Man taler ikke om det.

Det hjelper ikke at Berg har de beste hensikter, og at han har de rette akkreditiver som mangeårig stortingsrepresentant for Høyre. Han har oversett varsellampene og beveget seg ut i et terreng fullt av myrhull og morass. Hunden fra Baskerville uler i det fjerne.

Det hjelper ikke at Berg fører et folkelig humoristisk språk. Hverken rakafisk eller munnharpe kan redde ham.

Han irriterer. Kunne han ikke holdt seg til folkehumoren? Måtte han trampe inn i stuen med kalosjene på? Man myrder ham ikke for synlig, men overlater jobben til Aage Borchgrevink i Aftenposten som benytter skrulling-stemplet. – Dette har vi leste i mange utgaver og det blir stadig mer enfoldig for hver gang, oppsummerte Borchgrevink.

berg.hallgrim

Berg kan ikke ha vært uforberedt. Men likevel – enhver varsler tror at han en gang vil bli forstått og hørt. Enhver varsler har en grunnleggende tro på det gode i mennesket, at det skal vinne til slutt. Ellers hadde han latt være.

Ser man ut over den norske folkefjellheimen er det vanskelig å se soloppgangen.

Berg legger seg i selen for at solvognen igjen skal rulle over himmelen: Hvor mye kostbart har ikke forfedrenes slit skjenket oss? Folk kan da ikke kaste vrak på det?

Berg gjør opp status og setter seg samtidig en oppgave:

Det er med demokratiutviklinga som med klimaet: Me er kanskje alt inne i det tiåret som på ymse vis – demografisk, økonomisk, kulturelt, åndeleg og spirituelt – vil utgjera eit framtidig vippepunkt i Europa, eller det omtalte point of no return. Bordet fangar som aldri før. For kvart år som går, ser det ut til å bli tyngre å få justert politikken i ei lei som må til for å kunne halde demokratiet, menneskerettane og velferdsstatane oppe.

Rett? Ja og nei. Toppen er tregere og mer handlingslammet enn noen gang. Men samtidig skjer det mye på grasrota. Gyllent Daggry og Syriza i Hellas, Femstjernersbevegelsen i Italia, Ukip i Storbritannia og nå Alternativ liste i Tyskland, forteller om at det gjærer. Av disse er kun Gyllent Daggry utenomparlamentarisk og voldelig. Den høyreekstremismen Jagland & co jazzer opp, materialiserer seg ikke. Derimot populistiske alternativ i positiv betydning. Men hvis de ikke kan grupperes som høyreekstreme vil ikke mediokratiet og Jagland snakke om dem.

Det i seg selv er et problem, som Berg er inne på. Styringen og oppdragelsen av opinionen. Men vi må tro at folk vil velge det rette hvis de får alternativer. Det er vel derfor Berg har skrevet bok?

Han skisserer hvor bred den kampen vi står midt oppe i er:

Me har sett trenden: 11. september 2011 sette større fart på ei utvikling som alt hadde vore i gang eit par tiår, omseggripande terror utført av radikale islamistar. Tolv år seinare er biletet klart og tydelig: Det byggjer seg opp til breiare strid mellom demokrati og islamisme, eller fridom og tyranni, ikkje berre på eitt, men på fleire kontinent. Utfordringa kjem ikkje berre frå dei ekstremistiske og våpenglade greinane i islam, men frå den kulturen og dei haldningane som set heile vårt system og våre frie leveformer på prøve.

Her går Berg rett på sak. Flere andre steder forsikrer han at det ikke er islam i seg selv og ikke de fredsæle muslimene som er problemet. Men dette motsier han selv gang på gang. De fredsæle muslimene kommer hit p.g.a flatskjermer og trygdeordninger. Ikke på grunn av vårt demokrati. De aner ikke hva et sivilt samfunn er, og myndighetene skåner dem fra å lære det. Slik oppstår naturlig nok parallelle samfunn. Denne inkonsistens hadde det vært en fordel om Berg hadde unngått.

Han er ellers klar nok på hvor herkuleansk oppgave Vesten står overfor: fordi Vesten, les: Europa har importert millioner av muslimer i sin midte, blir det nødt for å gå i bresjen for å reformere islam, og det på et tidspunkt hvor muslimer griper tilbake til den rene islam, salafismen, i møtet med moderniteten. Dermed blir oppgaven dobbelt vanskelig, og man kan spørre hvor realistisk den er. Likevel kan ikke vestlige faustisk ånd la være å forsøke. Ellers er ikke lenger Europa Europa.

Kva er islams sanne natur? Tidlegare er det stort sett arabiske tekstar som har vore inngangsportalen til dei som vil finne «sanninga» om islam. Men arbeidsmetodikken til Center for the Study of Political Islam (CSPI) er breiare lagt opp. Institusjonen seier at dersom me skal forstå den islamske doktrinen, må me gå inn i dei tre heilage tekstane som informerer og styrer kvar tanke og handling i den muslimske verda. Difor må ein sjå heile den islamske trilogien under eitt. Sjølve Koranen (orda til den islamske guden Allah som Muhammed har rapportert om), Sira (livet til profeten Muhammed) og Hadith (den røynelge tradisjonen etter Profeten) er ein heilskap. Doktrinen og historia høyrer saman, inklusive det statistiske materialet.

Vesten må altså historisere Koranen og islams historie, på samme måte som Bibelen og kristendommen, og det selv om muslimer oppfatter en slik interesse som krenkelse. De toneangivende i Vesten har bøyd seg for at dette oppfattes som blasfemi. Men den kritiske tanke lar seg ikke stanse. Historisk sett har det vist seg at slike tanker har en smittende effekt.

Men det kan være en fordel ikke å kunne se inn i fremtiden. Historisk sett har slike kamper krevd store ofre.

Uttrykket point of no return er tvetydig: det er riktig at Europa er svakt, men det er ledelsen som er svak. Vi vet lite om hva folk innerst inne tenker, men indikasjonene på at de er motstandere av masseinnvandring, av omdanning av deres nasjoner til flerkulturelle transittsamfunn er mange og entydige. Trolig snakker vi om en oppdemmet konservatisme. Hvis den økonomiske krisen fortsetter, hvilket mye tyder på, vil stadig flere kastes av det økonomiske toget. Før eller senere vil de oppdage hvordan de er blitt tatt rotta på – screwed. Hvordan de vil reagere vet vi ikke, men hvis de populistiske partiene er noe å gå etter står vi overfor store politiske rystelser.

Makta tror den kan avverge dette ved å ta budbringeren.

Men vil kyprioter, grekere, italienere, spaniere, portugisere, irer og etterhvert franskmenn kunne la seg avlede og forlede om noe de har opplevd på kroppen?

Folk ser hva de ser. Også det det multikulturelle området, som blir stadig mer mono:

Europa rundt: gymnastikksalen, svømmebassenget, lærebøkene, pensumopplegg, media, jul, påske, pinse, symbolbruk, brødskiva, matbordet, fengselskjøkkenet, klesskikkar, hovudplagg, tildekking, innkapsling, kjønnsbestemte inngangsdører, bygningstilpasning, lovpåbod, domstolar, mindretalsstyring, kvotering, tvangsekteskap, polygami, konverteringspress, trugsmål, segregasjon, parallellsamfunn, enklavar osv, osv.

Veikskap kaller Berg det. Europeerne gir etter. De forsvarer ikke sin egen kulturarv. Men det gjelder lederne. Folk har helt andre følelser, men har ikke oppdaget at de kan benytte sin forbrukermakt politisk. Hva ville skjedd om leserne brukte Facebook til å organisere boikott av aviser med en dekning de ikke likte? Et høyst legitimt virkemiddel. 500 abonnementoppsigelser gjør inntrykk på enhver redaktør. Men seriøse mennesker holder seg foreløpig for gode til den slags. De sender heller barna på privatskoler. Vi kjøper oss ut av problemene.

Uttrykket point of no return bør problematiseres. Det kan skape en følelse av oppgitthet og nederlag. En mer meningsfull betydning er return of history: den muslimske innvandringen har gjenoppvekket konflikter vi trodde vi var ferdig med for mange årtier og århundreder siden. Tenk bare på kvinnefrigjøring, tenk på blasfemi og ytringsfrihet. Islam konfronterer demokratiene med noen grunnleggende konflikter og er blitt tatt på sengen.

Denne bevisstløsheten vil man måtte betale for, og det er det man gjør for tiden: med forvirring, benektelse og fortielser. Men det vil fortape seg. Historien er en streng læremester og folk vil lære. The hard way.

 

Hallgrim Berg

Demokrati eller islamisme. Europa under islam?

Genesis forlag

330 sider

ISBN: 9788247604038

kr 298,-

 

omslag.demokrati-eller-islamisme_600px_1302_064_normal

 

 

 

 

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-