Sakset/Fra hofta

I 2008 avsa EF-domstolen den omstridte Metock-dommen, som kjente ugyldig Irlands sær­re­gel om at inn­vand­rere som hadde opp­holdt seg ille­galt i lan­det da de gif­tet seg med EU-borgere, kunne utvi­ses.

Bakgrunnen for dommen var denne:

I 2006 søkte San­deep Kumar asyl i Irland, og for­klarte at han var kom­met fra India via Moskva til Hvite-Russland. Han kunne ikke for­klare hvor­dan han der­fra var hav­net i Irland. Men fin­ger­av­trykkene avslørte ham: tre år tidligere hadde han søkt om asyl i Bel­gia, hvor han fikk avslag. Dette hadde han ikke for­talt noe om i Irland. Hel­ler ikke at han etter avsla­get i Bel­gia hadde sne­ket seg ulov­lig inn i Stor­bri­tan­nia og der opp­holdt seg ille­galt i tre år før han nå sto hos irske myn­dig­he­ter. Etter reg­lene i Dublin-avtalen skulle Irland nå sende Kumar til­bake til det første landet han søkte asyl i, og 14. juni 2006 beslut­tet irske myn­dig­he­ter å utvise ham til Bel­gia. Dagen etter forelå det et brev fra Kumar til flykt­nings­myn­dig­he­tene: han trakk sin søk­nad om asyl. Den indiske man­nen hadde gif­tet seg med en kvinne fra Est­land som arbei­det ved en ser­vice­sta­sjon i Irland. Est­land er med­lem av EU, og føl­ge­lig var inde­rens nye hus­tru en EU-borger som benyt­tet seg av EU‘s reg­ler om fri beve­gelse av arbeids­kraft. Som hen­nes mann hadde Kumar etter et EU-direktiv fra 2004 rett til opp­hold i Irland.

Irland, som Danmark, hadde imidlertid en særregel som innebærer at man må ha hatt lovlig opphold i et annet EU-land for at EUs direktiv skal gjelde og avviste Kumar, som tok saken videre til irsk rett. Retten ga irske myndigheter medhold, og saken gikk videre til EF-domstolen i Luxemburg.

Den irske begrensningen av EU-direktivet kom ikke fra det blå: På mindre enn to år hadde det kom­met over 3000 ansøk­nin­ger om opp­holds­til­la­telse fra personer utenfor EU, som var blitt gift med ikke-irske EU-borgere. Ved første øyekast frem­sto ikke det som under­lig, for da EU ble utvi­det med ti nye øst- og sen­tral­euro­pe­iske land i 2003, var Irland et av de få gamle EU-landene som åpnet grensene for arbeids­tagere fra de nye med­lems­lan­dene. Polak­ker, tsjek­kere, estere, latviere og andre nyslåtte EU-borgere strøm­met til i titu­sen­vis for å få en jobb i Irland, hvor økono­mien svulmet.

De som reiste ut, var typisk unge menn og kvin­ner uten fami­lie­mes­sige for­plik­tel­ser, men i den rette alder til å finne en partner.

Det viste seg imid­ler­tid et påfal­lende møns­ter i en del av de ekte­ska­pene de til­rei­sende EU-arbeiderne hadde inn­gått: hele 500 av dem – langt de fleste kvin­ner – var angi­ve­lig falt for avviste asyls­sø­kere og hadde gif­tet seg med dem. I ste­det for å bli sendt til­bake til for eksem­pel Nige­ria, hvor hele 25 pro­sent av alle asyl­sø­kere til Irland kom­mer fra, hadde de avviste asyl­sø­kerne for­vand­let seg til ekte­menn til EU-borgere med rett til opp­hold. Det viste seg også at spe­si­elt kvin­ner fra bal­tiske land for­els­ket seg i avviste asylssøkere.

En annen ting tok seg også under­lig ut: rundt 400 pakis­tanske menn som opp­holdt seg i Irland på kort­va­rig visum som stu­den­ter, hadde gif­tet seg under­veis. Halv­par­ten av dem hadde fun­net en brud fra et svært lite land – Estland. Samtlige, de avviste asyl­sø­kerne og de pakis­tanske stu­den­tene, søkte om opp­hold etter EU-reglene fordi de nå var gift med en EU-borger. Også mens Irland ven­tet på at den prin­si­pi­elle saken skulle avgjø­res i EF-domstolen, hag­let det inn med his­to­rier om mis­bruk av EU-reglene.

Samtidig avslørte den latviske avi­sen Diena annon­ser på dating­si­den draugiem.lv, som siden 2006 hadde søkt etter kvin­ner fra bal­tiske land som mot til­bud om beta­ling, gra­tis reise, bolig og arbeid i Irland ville gifte seg med menn fra India. “Fik­tive ekte­skap – popu­lært i Dub­lin for tiden” stod det å lese i annon­sene. Den latviske jour­na­lis­ten Alek­sandra Jolinka svarte på en annonse og fikk vite mer: ekte­ska­pet inn­e­bar ingen for­plik­tel­ser, det var bare en for­ma­li­tet og det skulle bli annul­lert etter ett år – og de indiske men­nene var ikke fra India, men fra Pakistan.

Til tross for disse opplysningene ga dom­merne i EF-domstolen flere andre par – hvorav en av dem var Blaise Metock, som har gitt dommen navn – medhold i 2008. Ifølge dom­merne var Irlands reg­ler ugyl­dige og hadde vært det siden de ble inn­ført i 2006. Irland hadde støtte fra ti andre EU-land, men likevel beslut­tet EF-domstolen at Irland og de øvrige EU-landene ikke har rett til å kreve forut­gå­ende lov­lig opp­hold i et annet EU-land før man gir opp­holds­til­la­telse til ekte­fel­ler til EU-borgere som benyt­ter seg av den frie beve­ge­lig­het mel­lom lan­dene. At en av ektefellene opp­holdt seg ille­galt i landet da vedkommende gif­tet seg med EU-borgeren var ifølge EF-domstolen irrelevant.

Den irske regje­rin­gen vur­de­rte kon­se­kven­sene av dom­men slik:

«Det er inn­ly­sende at avgjø­rel­sen i høy grad øker ille­gale inn­vand­re­res inci­ta­ment til å for­søke å arran­gere et pro­forma ekte­skap med en EU-borger».

Og hvordan er så tilværelsen for de EU-borgerne – som regel unge kvinner fra fattige EU-land – som lar seg lokke av tilbud om enten proforma ekteskap eller falske jobbtilbud med ekteskap som formål, for å skaffe innvandrermenn fra den tredje verden oppholdstillatelse i Europa?

Ikke så bra, skal vi tro Aleksandra Jolkina, som var den første journalisten som avslørte de organiserte, falske ekteskapene og senere skrev boken ”Mrs. Europe for sale” om det hun fant.

– Jeg hørte rykter om fattige kvinner fra landet, som med løfte om jobb dro til Irland, men endte som falske bruder og siden ble voldtatt og utnyttet, sier hun.

I sitt arbeid for å avsløre virksomheten laget Jolkina flere falske profiler på rekrutteringsnettsiden og kom snart i kontakt med ikke mindre enn ti organiserte bander som rekrutterte latviske kvinner til Irland. I hele 80 prosent av tilfellene der latviske kvinner blir rekruttert til Irland enten for ekteskap eller en ikke-eksisterende jobb, står det organiserte nettverk bak. En EU-brud, som kan gi fem års oppholdstillatelse i Irland, koster rundt 6.000 euro, og kundene er typisk menn fra India, Pakistan, Bangladesh og Nigeria som allerede oppholder seg ulovlig i Irland. Iht avtaler skal mennene la seg skille så snart de har fått oppholdstillatelse – i Irland skjer det tre måneder etter inngått ekteskap – og betale brudens returbillett til hjemlandet. Ikke sjelden blir denne avtalen brutt. Dette gjelder også for kvinner som frivillig inngår proforma ekteskap for penger. De får typisk løfte om 2.000 euro, men når ekteskapet er inngått ser de sjelden noe til pengene eller flybilletten hjem, og blir således fanget i et fremmed land uten penger. Noen ender i tvungen prostitusjon.

Jyllands-Posten forteller latviske Almas historie:

Mænd fra den tredje verden bruger lettiske kvinder til at få opholdstilladelse i Irland. Den i dag 26-årige Alma blev ikke bare udnyttet en, men to gange.

Hjertet hamrer op i halsen på 20-årige Alma fra Letland. Det er kun to uger siden, at hun talte med manden Hanis på det lettiske sociale netværk Draugiem.lv, og nu er hun på vej til Dublin i Irland, hvor Hanis har tilbudt hende arbejde. Med et dårligt betalt job som bartender i sin hjemby Jelgava, og en mor som hun er uvenner med og derfor ikke længere kan bo hos, skulle der ikke meget overvejelse til. Men nu, hvor hun sidder i et fly på vej væk fra det land, hvor hun er født og opvokset, presser tårerne sig på. Hun ved ikke, hvem der henter hende, hvor hun skal bo, eller hvilket job hun står over for. Og så taler hun ikke et ord engelsk.

Alma er blot en af mange lettiske kvinder, som det er lykkedes organiserede bander at lokke til Irland med løftet om et arbejde. Men virkeligheden er ofte, at der aldrig er tale om et job. Derimod bliver kvinderne fanget i et land, hvor de tvinges ind i falske ægteskaber med mænd fra den tredje verden. For med en europæisk kone er opholdstilladelsen i Irland sikret i fem år.

Runde røde mærker

I ankomsthallen i Dublin ser Alma sit navn på skiltet. Manden, som holder skiltet, har selskab af to andre mænd. De er alle fra Pakistan, så Alma kan ikke tale med dem. I stedet taler de hen over hovedet på hende. Hun er ankommet sent, og de går samlet hen til bilen for at køre hen til et hotel. Den første nat skal hun overnatte på et hotel i Dublin. I morgen tidlig skal de køre de 200 km til hendes nye hjem i den irske by Limerick.

Alma er fremme i Limerick. Her møder hun den lettiske kvinde Laila, som er gift med en af de pakistanske mænd. Sammen med ægteparret og de to andre mænd skal de bo i en lille toværelseslejlighed. Den første dag hjælper Laila Alma med at oprette en bankkonto, få et cpr-nummer og skrive et cv, så hun kan søge job. Laila tager hende også med ud at købe tøj.

»Det virkede, som om alt var i orden,« siger Alma.

Hun starter på et engelskkursus. Men efter en måned har der stadig ikke været et eneste job i sigte. Derimod er der sket så store fremskridt med hendes engelsk, at hun begynder at forstå, hvad mændene og Laila taler om. Her går det op for hende, at de gerne vil have hende til at gifte sig med den ene af pakistanerne.

Alma ringer med det samme til Hanis i Letland. Hun konfronterer ham både med den overhørte samtale, men også med hvor det lovede job er henne. Hans eneste svar er, at hun skal snakke med Laila.

Da Alma konfronterer Laila, får hun vite at det er den tiltenkte ektemannen som den siste måneden har betalt for Almas livsopphold, og at han gjerne betaler for å inngå et ekteskap med henne. Det nekter Alma, og redselsslagen for at hun ikke skal komme seg hjem igjen, ringer hun til familien i håp om å få penger til en flybillett hjem. Men hverken familie eller venner har pengene som trengs. Alma ender med å vende tilbake til Laila, som lover at så snart den pakistanske mannen har fått oppholdstillatelse, vil han underskrive skilsmissepapirene og gi henne en flybillett hjem. I Irland kan man først gifte seg tre måneder etter innsendt søknad, og da disse månedene er omme blir ekteskapet mellom Alma og pakistaneren inngått.

En måned efter ægteskabet spørger Alma nu sin mand om en returbillet, men han vil først have sin opholdstilladelse i hus. Kort tid efter stjæler han både hendes fødselsattest og penge fra hendes skuffe. Igen ringer hun til Hanis, som råder hende til ikke at skabe problemer, når hun ikke har nogen dokumenter på sig. Samme besked får hun fra Laila, som truer Alma med, at hvis hun forlader lejligheden, skal hun betale sin gæld tilbage for husleje, mad og tøj.

Det går op for Alma, at hendes ægtemand hverken vil betale for hendes billet eller lade sig skille, og hun kontakter sin veninde, der bor i Dublin og flygter fra Limerick til hovedstaden.

I Dublin begynder hun at arbejde på en burgerbar, mens hun bor hos sin veninde og hendes mand, som også er pakistaner. Gennem ham bliver hun introduceret for hans pakistanske ven.

Han inviterer hende ud på middage, giver hende blomster og behandler hende som en kæreste. Alma kan ikke blive ved med at bo hos sin veninde og flytter i stedet ind hos ham.

Var det kærlighed?

»Det var det først, eller det troede jeg,« siger Alma tøvende, mens hun fumler med sin mobil.

Fire uker etter at Alma flyttet inn forteller «kjæresten» at oppholdstillatelsen hans snart går ut og lurer på om de ikke skal gifte seg slik at han kan bli boende i landet. Men Almas fiktive ektemann nekter å skrive under på skilsmissepapirene, og ifølge den pakistanske samboeren gjenstår det da bare en mulighet: å få barn.

Advokat Gita Miruskina i den latviske organisasjonen Shelter Safe House, som hjelper kvinner som har vært utsatt for alle typer menneskehandel, drar kjensel på Almas historie.

Hjemme på kontoret i Riga genkender Gita Miruskina historien om lettiske kvinder, som bliver kurtiseret af mænd fra bl.a. Mellemøsten og Pakistan.

»Modsat lettiske mænd er de meget romantiske og er en helt ny oplevelse for kvinderne. Men ofte er mændene også meget ivrige efter at få børn med dem,« siger hun.

Det siste skyldes at barnet blir en EU-borger, noe som gir mannen krav på å besøke barnet eller leve sammen med det, uavhengig om han selv har problemer med å få oppholdstillatelse. – Barnet blir på denne måten mer verdifullt for mannen enn hans kone eller kjæreste, forklarer Miruskina.

Så snart sønnen er født endrer da også den pakistanske «kjærestens» atferd seg. Han er ikke lenger søt og kjærlig, men opptrer uforskammet overfor Alma og det kommer til truende episoder.

»Jeg ønskede at forlade ham, men så blev jeg gravid igen. Og det gjorde beslutningen sværere,« siger Alma.

Da hun føder sin anden søn, bliver der endnu kortere mellem hans skældsord og trusler. Alma bliver efterhånden behandlet som en tjenestepige frem for en kæreste.

Han begynder at kontrollere, hvad tøj hun tager på, hvad hun spiser, og hvor hun går hen. Tanken om at forlade ham begynder at forme sig.

»Men jeg havde ingen penge eller noget sted at gå hen. Jeg var bange for, hvad der ville ske med mig og børnene, hvis jeg forlod ham, da jeg ikke kunne forsørge dem,« piber hun.

Alma får til sidst samlet mod nok til at konfrontere ham med, at hun vil ud af forholdet og hjem til Letland. Han indvilliger. De to børn har sikret ham opholdstilladelse i Irland.

Alma reiser hjem til Latvia med barna, men bare noen måneder senere kontakter ekskjæresten henne og ber pent om hun ikke kan ta med seg barna og besøke ham i Irland.

»Han tigger mig om, at vi skal besøge ham og vil betale for vores flybillet. Det er jo børnenes far, så jeg tænker: hvorfor ikke,« siger hun, og tager med børnene til Dublin.

Ved slutningen af ferien vil han gerne beholde den ældste søn en uge mere. Alma indvilliger. Men hun får aldrig sin søn med hjem igen. For da hun vender tilbage, har han taget sønnens pas og viser et dokument, som Alma ikke forstår et ord af. Han forklarer hende, at han har brug for sønnen til at kunne blive i landet og har derfor overtaget forældremyndighederne. Alma må rejse hjem uden sin søn, som på det tidspunkt er tre år.

I dag er det et år siden, at hun sidst så sin søn. Hun ser og taler kun med ham over programmet Skype, som tilbyder gratis telefoni med et videokamera over internettet. På spørgsmålet om, hvordan det er kun at se sin søn over Skype, kigger hun ned, og det sorte hår falder igen ned og skjuler ansigtet. Hun har ikke lyst til at svare.

Shelter Safe House bistår nå Alma med å få hennes sønn tilbake, men det er en langvarig, byråkratisk prosess. Gita Miruskina forteller at hennes organisasjon har hjulpet 53 kvinner siden oppstarten i 2007. Av disse har 23 vært ofre for organisert handel med europeiske bruder, og antallet øker. Det har også dukket opp en ny form for rekruttering, forteller hun: kvinner hjelper sin mann med å rekrutterer venninner, kusiner eller søstre til å inngå fiktive ekteskap med hans fetter eller venn.

»Vi ved ikke, om kvinderne gør det bevidst eller ubevidst. Måske manipulerer eller truer deres mænd dem til det at gøre det. Det er i hvert fald meget problematisk, da kvinderne ikke er kritiske over for henvendelsen på samme måde, som når en fremmed kontakter dem over et socialt netværk. Det er folk, som kvinderne stoler på,« siger hun.

Til tross for at EU og EF-domstolen har gitt menneskehandlere gode incentiver for den kyniske virksomheten, går de muligens en trangere tid imøte når det gjelder fattige latviske kvinner. Fra 1. april i år innførte Latvia en lov som nå gjør det mulig å rettsforfølge personer og bander som rekrutterer og tjener penger på å sende latviske kvinner ut av landet:

»Der har ikke været noget legalt grundlag for at straffe de, som rekrutterer. Det bliver endelig muligt. Men der opstår et stort og tidskrævende arbejde for politiet med både at optrævle netværket og indsamle bevismateriale. Men på trods af det bliver loven også en advarsel til folk, som overvejer at udnytte kvinder i en svag situation.«

Da gjenstår det nok bare å se hvilket fattig EU-lands kvinner som blir menneskehandlernes neste mål.

Jyllands-Posten: Falske brude giver adgang til Europa (krever abonnement)

Les også

-
-
-
-
-
-