Den største forskjellen mellom å styres av et nasjonalt parlament og av en traktat, er at lover i førstnevnte tilfelle kan lages umiddelbart av dem som rammes av endringer i situasjonen, og feil kan rettes opp før ødeleggelsene er høstet til fulle. Det ligger i traktaters natur at de utelukker dette. Disse er laget for å håndheve en bestemt beslutning, fattet for et bestemt formål under bestemte omstendigheter. Og selv om traktatene inneholder regler som åpner for tillegg og endringer etter hvert som omstendighetene forandrer seg, opprettholder deres urokkelige mål den tenkningen som dette målet oppstod av, lenge etter at omstendighetene har gjort denne tenkningen irrelevant.

Blant sine fire friheter kom Roma-traktaten altså til å inneholde arbeidsstyrkens frihet til å flytte på tvers av landegrensene. Denne friheten, underbygget av for lengst avlivede økonomiske teorier om «produksjonsfaktorenes» rolle, virket harmløs på den tiden da det var nesten full sysselsetting og omtrent samme inntektsnivå i medlemslandene. Så begynte alt å forandre seg, blant annet som følge av traktaten. Og da beslutningen om å ta opp de nylig frigjorte landene i Øst-Europa som medlemmer ble fattet, som alltid uten at Europas folkeslag hadde noe de skulle ha sagt, ble resultatet en storstilt utflytting fra steder kommunismen hadde ødelagt, til steder hvor rettsstaten, representative institusjoner og den private eiendomsretten hadde holdt Europas gamle ånd i live. Vi ble fortalt at ingenting kunne gjøres for å stoppe dette; i beste fall kunne det forsinkes. I noen år var regjeringen vår i stand til å utsette tilstrømningen fra Romania og Bulgaria. Nå ser det ut til at denne tilstrømningen vil begynne, uten at det kan hindres hverken av parlamentet eller gjennom lovgivning.

De som kjenner Bulgaria og Romania, vil ha en viss forståelse av hva det inne­bærer, selv om dagens former for sensur vil hindre dem i å si det. I diskusjonen som pågår, snakkes det imidlertid ikke om det aller viktigste. Det største enkeltproblemet dette landet står overfor, er ikke økonomisk nedgang. Det er overbefolkning. Se på de reelle spenningene i vårt samfunn, og du vil alltid oppdage at de har med overbefolkningen å gjøre. Den økende arbeidsledigheten blant unge henger sammen med at innflyttende arbeidere fra Øst-Europa legger beslag på jobbene. Eskalerende krav til vårt helse- og velferdssystem kommer fra folk som aldri har betalt bidrag til det. Boligmangelen blir stadig mer besværlig, og det er umulig å finne et hus som en ung familie har råd til. Byplanleggingen og naturlandskapet trues av byggepresset. Infrastrukturen vår, som for ikke så altfor lenge siden var den mest effektive i Europa, smuldrer raskt opp. Skolesystemet bryter sammen i byene, hvor skolene strever med å tilpasse seg klasser hvor det knapt finnes barn som taler de innfødtes språk. Kriminelle nettverk vokser utenfor våre grenser, på steder hvor man aldri har kjent den rettssikkerheten vi lenge har hatt. Og så videre. Alle disse tingene er et resultat av en global endring som grunnleggerne av Den europeiske union ikke forutså, og som EUs institusjoner ikke kan gjøre noe med – altså masseinnvandringen fra steder ødelagt av brutale styreformer til de engelsktalende landene, i særdeleshet Storbritannia. Masseinnvandringen vil raskt ødelegge vårt lands gjenværende kulturelle og økonomiske verdier, med mindre den kommer under kontroll. Men traktatene forbyr oss å ta affære, og i mellomtiden sitter regjeringen og fikser og trikser med uvesentlige detaljer. Hvis EU-medlemskapet vårt skal forhandles på ny, burde ikke det viktigste formålet da være å gjenopprette parlamentets evne til lovgivning i sakene vår overlevelse som nasjon avhenger av?

Opprinnelig i bloggen Conservative Home.