Sakset/Fra hofta

For å forsøke å se hvor veien går videre for EU, har Corriere della Sera fått for vane å diskutere storpolitikk med tidligere europeiske toppolitikere som kan forventes å tale friere, gitt at de ikke lenger har noen karriere å bekymre seg for. Tidligere har man f.eks. intervjuet Tysklands forhenværende rikskansler Helmut Schmidt, som i sitt 93. år var beundringsverdig klar i sin høyttenkning.

Ganske nylig snakket den italienske storavisens Paris-korrespondent Stefano Montefiori med EU-kommisjonens tidligere president Jacques Delors, nå 87 år gammel, som er sint og fortvilet over hvordan det i øyeblikket går med prosjektet han ledet mot Maastricht-traktaten: «Jean Monnet pleide å si at det alltid kommer noe bedre etter en stor krise, men jeg er ikke så sikker på at det er situasjonen nå.»

Han sparer altså heller ikke på konfekten, og sier rett ut at det ville ha vært bedre om England ikke hadde fått bli med i EF, og at han selv hadde vært lunken til dette på begynnelsen av 1970-tallet. Skal dette bli hans bidrag til historien om det som gikk galt?

«La oss huske at Storbritannia reagerte på opprettelsen av Det europeiske fellsskapet med en direkte fiendtlig handling, med frihandelsområdet EFTA. Midt under forhandlingene i 1972 var jeg økonomisk rådgiver for Jacques Chaban-Delmas’ regjering. Frankrikes president Georges Pompidou ringte meg og forklarte at det etter hans oppfatning var best å slippe britene inn. Pompidou var en kompetent, pragmatisk og klok mann, og hadde naturligvis svært gode grunner. Men i dag har vi nok en gang kjørt oss fast.»

Delors er svært bekymret for at Europa ikke klarer å gi kontinentets befolkninger noe klart politisk signal om at unionen er rede til å finansiere en ny start, og forklarer det med at unionen er i ferd med å splittes, etter hans oppfatning fordi forhåpningene man en gang hadde til at alle EU-land skulle slutte seg til fellesvalutaen, ligger i grus.

Han erkjenner at euroen var et dristig eksperiment, og legger ikke hele ansvaret for splittelsen på Storbritannia og andre land som enten er utenfor euroen eller sympatiserer med landets syn, f.eks. på subsidieringen av Sør-Europa. Men det hindrer ham ikke i å ta til orde for å løse floken ved å gjøre et siste eksperiment av maksimal dristighet:

«Tiden er inne for å be Angela Merkel legge kortene på bordet og spørre henne: Vil du virkelig ha en politisk union? OK, vi er med.»

Det spørs vel om ikke det ville bety slutten for EU slik vi kjenner den. Et allerede EU-skeptisk Storbritannia ville aldri si ja til noe slikt, og et par-tre andre land ville trolig bli med øyriket ut av unionen. Dette er neppe noe utbredt ønske, for uten London er ikke bare den geopolitiske vekten mindre, det ville fremfor alt være et gedigent symbolsk nederlag å gjøre seg uspiselig for et av unionens viktigste land. Derfor er det nok mer sannsynlig at man fortsetter å sjangle avgårde med Storbritannia som halvhjertet medlem, og kanskje er det den minst skadelige løsningen også.

Men at EU-kommisjonen i sin tid ble ledet av en mann som ikke går av veien for enda hardere poker etter å tapt en runde allerede, vitner om en ideologisk besluttsomhet som ikke akkurat er betryggende, med tanke på at Delors neppe er den eneste i EU-systemet som resonnerer på denne måten.

 

Lo sconforto di Delors: «Avremmo fatto meglio a lasciare fuori gli inglesi»