Nytt

Gaza-demonstrasjonen i Oslo i januar 2009 utviklet seg til de verste opptøyene byen har sett. Spesielt var det klare jødefiendtlige preget. Ropene «Khaybar, Khabyar» og ungdommer som jaktet på «jøder», viste en spesiell stygg side ved det nye Norge.

Noe tilsvarende har Oslo aldri opplevd. Det minnet om en pogrom.

Denne siden har det offisielle Norge hatt behov for å glemme. Kristin Halvorsen deltok samtidig i en demonstrasjon mot Gaza-krigen, der det også ble ropt jødefientlige slagord.

Nå kaller en ny bok denne volden for «identitetsbasert mobilisering».

Det er Klassekampen som kan fortelle om boken «Kritiske hendelser» av forskerne Mette Andreassen, Christine M. Jacobsen, Jon Rogstad og Viggo Vessel, som omhandler «hvordan umma-begrepet mobiliserer norsk, muslimsk ungdom».

Klassekampens referat er kort, men man må gå ut fra at det ikke er helt misvisende.

De har blant annet studert aktivismen rundt Gaza-demonstrasjonen i 2009, og konkludert med at denne aktivismen var utslag av en sterk identitetsbasert mobilisering. I et Europa preget av sosial uro og sterkere skeptisk mot innvandring, er minoritetsungdom spesielt utsatt, og denne type aktivisme vil bare bli mer aktuell, skriver forskerne.

Referatet er etter alt å dømme er basert på forlagets omtale.

Det er en merkelig beskrivelse av en hendelse med klare antisemittiske trekk. Man omfortolker hendelsen og gir den helt nye navn: «identitetsbasert mobilisering» er et politisk-terapeutisk svar på at muslimer angivelig diskrimineres. Her rettferdiggjør man kollektiv aggresjon, både mot jøder og europeiske samfunn.

Dette kalles for antirasistisk arbeid.

Fra andre land har de sett at antirasistiske organisasjoner har redefinert seg som allierte i kampen mot radikalisering av muslimsk ungdom. Dette fordi man tenker at rasisme og diskriminering er utløsende årsaker til en slik utvikling. I Norge har også Antirasistisk Senter komet på banen i debatten om muslimsk ekstremisme.

Her kommer agendaen synlig frem: man slår to fluer i ett smekk. Man forsvarer muslimsk gruppeidentitet mot europeisk diskriminering, selv antisemittismen blir stueren og forståelig. Gruppen – ummahen – fremstilles som moderat og forebygger radikalisering. Dermed får samfunnet et tilbud det umulig kan avslå. Alternativet er langt verre.

Hovedartikkelen av Åse Brandvold er fra Rabita-moskeens Umma-konferanse for ungom i helgen, der 600 unge deltok. De hørte på tre foredragsholdere fra USA – Kamal el Mekki, Atif-Abdul Qadeer og Yasmin Mogahed.

Forsker ved Politihøgskolen, Tore Bjørgo, roser tiltaket og sier han er positiv til «det etablerte muslimske miljøet som står bak Umma-konferansen».

Man undres på hvorfor det alltid må være utenlandske foredragsholdere på slike konferanser. Har ikke norske miljøer greid å utvikle egne stemmer som kjenner norske forhold? Hva vet disse foredragsholderne om norske virkelighet?

Jentene som Brandvold intervjuer er sinte på gruppen Profetens Ummah som gir muslimer dårlig omdømme. Hva står de selv for?

Den jentene ser mest frem til er Yasmin Mogahed.

– Også kommer hun fra USA, hvor det er dobbelt så hardt å være muslim. Der er det en mye mer tydelig rasisme. De hadde jo tross alt 11. september, sier Ibtisam Hammani (15).

Ingen av jentene turte å gå ut etter bomben smalt 22. juli, fordi de fryktet lynsjing.

Man skulle gjerne sett at journalisten hadde spurt mer om skalaen for undertrykkelse av muslimer i henholdsvis Europa/Norge og USA. Foredragsholderne er amerikanske, og de kommer altså fra et land hvor det er dobbelt så hardt å være muslim. Hvilket budskap har de i såfall med seg? Hva slags forestillinger har disse unge om samfunnet som omgir dem?

Les også

-
-
-
-
-