22/7

I Anstein Gjengedals fravær var Sveinung Sponheim fungerende politimester i Oslo den 22. juli 2011. Han hadde akkurat gått hjem fra jobb da han ble varslet kort tid etter eksplosjonen, og dro straks tilbake til politihuset. Hans situasjonsforståelse var at en terrorhandling var begått. Dette ifølge protokollen over 22. juli-kommisjonens intervju av ham, som ble offentliggjort i formiddag.

Sponheim hadde problemer med å oppnå kontakt med politidirektoratet etter kontortid, men fikk etterhvert fatt i en vakthavende som skulle «varsle videre». Etter kort å ha konferert med Gjengedal meddelte han at alle tilgjengelige ressurser skulle innkalles. Forsvaret ble også varslet.

På kommisjonens spørsmål om varsling av andre politidistrikt, svarer Sponheim at det er direktoratets ansvar.

Et problem med informasjonshåndteringen var overbelastningen av operasjonssentralens sentralbord.

Klokken 16 fikk Sponheim beskjed om en brannkonstabels vitneobservasjon av ugjerningsmannen. Han opplyser at det ble slått riksalarm — selv om dette tok for lang tid fordi Oslo ikke kan gjør det selv — og at nabodistriktene ble varslet, det hele i tråd med etablert planverk. Sponheim husker ikke når han fikk informasjon om fluktbilen.

Staben besluttet å sende beredskapstroppen til Utøya da meldingen kom om skyting der, men tenkte ikke på at fluktbilen kunne ha kommet dit. Det ble først klart da bilen ble observert ved beredskapstroppens ankomst.

Sponheim erkjenner det uheldige i at vitneobservasjonen ikke ble grepet bedre fatt i, men påpeker at situasjonen var hektisk i en periode med lav bemanning. Sponheim tror ikke han snakket hverken med politidirektør Mæland eller hans fungerende stedfortreder Refvik den 22/7.

I lys av kommisjonens intervju virker det stort sett som om Sponheim gjorde hva han kunne. Det store spørsmålet vi kanskje ikke får svar på, er hva som skjedde med informasjonen om vitneobservasjonen, og på hvilke tidspunkt. Selv var Sponheim muligens ute av stabsrommet idet beskjeden kom. Det kan se ut som om informasjonen i forvirringen som må ha hersket ikke ble vurdert som viktig nok til å legge annet til side for straks å bringe den videre. I fravær av andre opplysninger er det komplett umulig å vurdere om dette ene skyldes personsvikt eller systemsvikt.