Nytt

Det kan bli vanskeligere å få sykehjemsplass i Oslo pga. offentlige kutt i hundremillionersklassen, skriver NRK Østlandssendingen.

Statsadvokaten i Oslo frykter henleggelse av voldtektssaker pga. for få erfarne etterforskere, skriver Dagsavisen.

Politiet trenger hjelp av vekterne for å møte publikums krav til sikkerhet, skriver Aftenposten.

Når statlige budsjettkroner skal deles ut er det klart at alle gråter for sin syke mor. Men er det ikke nokså brukbart i samsvar med den allmenne oppfatning at hverken politi eller helsevesen får løst oppgavene sine godt nok?

Samtidig vet man at disse og andre sektorer ligger under for et byråkrati som dels heller sand i maskineriet og dels beriker seg selv, enten ved ublu honorarer (det statlige eiendomsselskapet Entras avgåtte direktør fikk med seg 2,4 millioner ut av døren) eller ved å betales for ikke å gjøre de respektive etaters kjerneoppgaver, men administrere disse — dårlig, må man legge til. Ikke rart forvaltningen er livredd for innsyn.

Resultatet er offentlig fattigdom og ufortjent privat rikdom, eller i det minste velstand. At så mange finner seg i det, skyldes trolig at de selv lever godt på det lite velfungerende systemets fortsatte status quo. Nedsiden i form av redusert sikkerhet eller utilfredsstillende helsestell merkes stort sett hos dem som er utenfor denne varmen, eller klamheten. De må bevege seg i de utrygge områdene, og de har ikke privat helseforsikring.

I et samfunn som kaller seg solidarisk burde dette være tilstrekkelig til kollektivt å erklære den offentlige forvaltningens år null. Når det ikke gjør det, er det kanskje fordi flertallet er såre fornøyd med et to tredjedelssamfunn.