Nytt

Norges store rikdom og relativt lange avstand fra verdens problemområder, gjør at den norske befolkningen ikke får den globale migrasjonens dilemmaer like tett inn på livet som mange andre: Man kan tilsynelatende konsekvensfritt betale seg ut av problemene, og samtidig innbille seg at betalingsevnen er ensbetydende med en godhet som påkaller internasjonal beundring.

Lenger sør er ikke verden fullt så enkel. Pengebingen er ikke like formidabel, og urolighetene skjer på en avstand som kan tilbakelegges av et mye større antall mennesker.

Vanskelighetene med å krysse Middelhavet gjør at mange mennesker fra Afrika velger den farlige veien gjennom Sinai-ørkene og forsøker å ta seg inn i Israel — en oase av relativ velstand hvor man i motsetning til de fleste nabolandene etterstreber en viss humanitær standard for alle. På veien mishandles de av menneskesmuglere, som de setter seg i gjeld til i håp om fremtidig betalingsevne i et rikere land.

Titusener av mennesker har derfor kommet seg ulovlig inn i Israel, og landet så seg nylig nødt til å bygge et grensegjerde mot Egypt for ikke å oversvømmes fullstendig av trafikken, som har avstedkommet flere voldsepisoder mot afrikanere.

Det er en utbredt enighet i Israel om å føre en streng grensekontroll, og statsministeren sier det er helt nødvendig for å opprettholde en stat som både er jødisk og demokratisk. Men hva gjør man når noen befinner seg i en prekær situasjon utenfor ens eget grensegjerde?

En gruppe på cirka tjue eritreere, herunder to kvinner og ett barn, har i en ukes tid befunnet seg ved grensen mellom Egypt og Israel. Grensevaktene har i samsvar med ordre nektet å slippe dem inn, men gruppen nekter å forlate grensen. Uten forsyninger i solsteken har israelske soldater gitt dem litt vann så de ikke skal tørste ihjel. Etter internasjonalt press er de to kvinnene og den mindreårige blitt tatt hånd om, men Israel står beinhardt på at de ikke vil fire med de andre.

Innenriksminister Eli Yishai er bekymret for signaleffekten det vil få dersom Israel legger seg på en myk linje, noe en lignende episode noen dager i forveien kunne ha fått en til å tro, og legger til at det til syvende og sist dreier seg om å velge mellom egne og andres borgere:

Yishai told Army Radio: «Every day there are people stuck there. If there were no fence, and if we weren’t steadfast, there would be a million people here.»

He conceded that it was hard to see the pictures, but added: «I am the one who has to make the difficult decision, and if I have to choose between the good of the state, its civilians and its security, [and the good of the families] I will choose that there be a fence, that they won’t enter and instead return to their country.»

Beslutningen blir møtt med den sedvanlige protesten fra NGO-er, men ingen ser ut til å gå nærmere inn på de to viktige prinsipielle spørsmålene som saken reiser: Hvorfor har ikke Egypt noe ansvar, og hvor langt kan et land som bærer ulempen ved en slik dobbeltstandard forventes å strekke seg før dets egne innbyggere på mer eller mindre elegant vis sier at nok er nok?

 

Guardian: Eritrean refugees trapped by security fence at Israeli-Egyptian border
Los Angeles Times: Israel to admit 3 Eritrean refugees stranded at border