Nytt

President Barack Obama forsøkte seg med en omstart av forholdet til folkene i Midtøsten. Men han møter mest negativ respons. Israel reagerer på at han går inn for 67-grensene som basis for forhandlinger. Palestinerne synes ikke han går langt nok, og araberne generelt er misfornøyd. De mener USA kommer diltende etter.

De to sakene – Israel og arabernes demokratiske revolusjoner – er to adskilte, men henger likevel sammen. Obama merker noe av samme respons: om han hamrer eller hamres, like fullt så skal det jamres.

Obama ønsker å benytte det historiske vinduet som revolusjonene har skapt til å få bevegelse i forhandlingene mellom Israel og palestinerne. Situasjonen står ikke stille. Palestinerne truer med å gå til FN og få støtte for en ensidig erklært stat i september. En slik resolusjon vil USA måtte stemme mot.

I stedet kommer Obama palestinerne i møte med å erklære at 67-grensene er urokkelige. Hvis de skal fravikes må Israel gi tilsvarende igjen. Det betyr at bosettingene vil bli liggende inne på palestinsk område, også de store som er bygd ut utenfor Jerusalem som Maale Adumim. Det er en stygg strek i regningen for israelerne.

Ikke bare bosettingene nær 67-grensen, i prinsippet også Klagemuren og den jødiske del av Gamlebyen, må kompenseres. Alan Dershowitz mener dette er strengere enn 242-resolusjonen i FN:

This formulation undercuts Security Council Resolution 242 (which I played a very small role in helping to draft). Resolution 242, passed unanimously by the Security Council in the wake of Israel’s 1967 victory, contemplated some territorial adjustments necessary to assure Israel’s security against future attacks. It also contemplated that Israel would hold on to the Western Wall, the Jewish Quarter of Jerusalem and the access roads to Hebrew University, without the need for any land swaps. Land swaps would only be required to make up for any areas beyond those contemplated by Resolution 242. The Obama formulation would seem to require land swaps even for the Western Wall.

Israelerne viser til et løfte som president George W. Bush ga i 2004, som begge kamre i Kongressen sluttet seg til: Det var langt mer forståelsesfullt til at Israel hadde særskilte beskyttelsesbehov som måtte tas hensyn til.

Those commitments came in a letter from President George W. Bush which stated, among other things that “it is unrealistic to expect that the outcome of final status negotiations will be a full and complete return to the armistice lines of 1949,” another way of describing the 1967 boundaries.

Mr. Netanyahu, who is to meet with Mr. Obama at the White House on Friday in what seems likely now to be a tense encounter, added that the commitments “relate to Israel not having to withdraw to the 1967 lines, which are both indefensible and which would leave major Israeli population centers in Judea and Samaria beyond those lines,” a reference to large Israeli settlement blocs in the West Bank.

Mr. Netanyahu said in Parliament on Monday that Israel needed to hold on to the large settlement blocs in any two-state solution with the Palestinians.

Mr. Obama’s new position does not appear to rule out Israel’s retaining settlements. But it suggests that the United States would back the Palestinian position that a solution should be close to the 1967 lines and that any retained land would be compensated with other land, which is one reason Mr. Netanyahu’s government firmly opposes the change in position. Dore Gold, a former Israeli ambassador to the United Nations and a confidant of Mr. Netanyahu’s, lamented by telephone that Mr. Obama’s speech was “a radical shift in United States policy towards Israel.”

Obama snakket også om en fullstendig militær tilbaketrekking fra Vestbredden, hvilket tyder på at han er mot at Israel får stasjonere soldater i Jordan-dalen.

Alan Dershowitz mener at Obama har gitt palestinerne en stor innrømmelse og Israel en tilsvarende ufordel, og at dette burde vært balansert den andre veien. Obama skulle ha sagt at palestinerne må oppgi sin rett til å vende tilbake. Som kjent er de 700.000 som rømte eller dro i 1948 blitt 4-5 millioner og de har arvet flyktningestatusen og skulle i teorien ha rett til å vende tilbake. Flere palestinere har slike forhåpninger, som den palestinske ledelsen har holdt ved like. Obama burde gjort det klart at dette er en illusjon.

Han gjorde ikke det. Men han sa at en palestinsk stat må være demilitarisert.

Selv disse konsesjonene var ikke nok til å tilfredsstille palestinerne.

Much of the initial Palestinian reaction to the speech was dismissive. Mahmoud Zahar, a Hamas leader in Gaza, called it a pure adoption of the Israeli perspective. “Obama tries to give an impression that it is Israel which seeks negotiations and peace, not the Palestinians,” he said.

Daoud Netwali, 54, watched the speech in his home in the Aija refugee camp near Bethlehem. Afterward he said: “I don’t trust the speech. If Obama wanted to do something for the Palestinian people he should have done it already. Obama and Clinton and Bush are all the same. They say things on TV but they don’t do it on ground.”

Det interessant var at mottakelsen i den arabiske verden var like lunken. De store politiske endringene i demokratisk retning har ikke ført til større forståelse og sympati for USA. Forventningene har heller økt.

Man lider også av en erindringsforskyvning. Obama anklages for å ha støttet Mubarak for lenge. Men land som Saudi-Arabia er rasende fordi USA tidlig sviktet Mubarak og kastet ham under bussen.

“Everybody still has it in the back of their minds how America flip-flopped in their position toward these Arab revolutions,” said Amr Jarrad, 28, a banker in Amman, Jordan, recalling when the White House at first appeared to stand by its ally, Hosni Mubarak, during the Egyptian uprising. “If you were so good in supporting autocratic regime, why can’t you be so good in telling them to leave?”

From here at the heart of the Arab Spring to its current battlefronts in Damascus; Syria; and Benghazi, Libya, many said the speech had failed to dispel the legacy of resentment from America’s support for Arab autocrats, its invasions of Iraq and Afghanistan and its alliance with Israel. Many said Mr. Obama seemed most willing to support democratic revolts after the fact.

Denne motviljen er arabernes eget problem. De projiserer ansvaret for egne problemer over på USA eller «Vesten». Det er USAs skyld at autokratene er blitt sittende, det er USAs skyld at landene er vanstyrt og korrupte. Denne ansvarsfraskrivelsen har vært araberlandenes svøpe. Dens konsekvens er en stor frustrasjon og et raseri, som får utløp, mot andre, fordi det alltid er andres skyld.

Den negative reaksjonen burde mane Obama til ettertanke. Kanskje det ikke hjelper å løpe etter toget, han vil ikke ta det igjen uansett.

Hvis Obama forsøker å kjøpe seg goodwill ved å opptre strengere mot Israel, risikerer han å gjøre mer skade enn gavn. Det vil – kan det synes som – uansett ikke være nok. Kravene vokser hele tiden.

Det kan være at USA ikke kan spille en så aktivistisk rolle som Obama legger opp til.

Netanyahu Responds Icily to Obama Remarks

Reaction in Arab Capitals Is Muted and Mixed