David P. Goldman finner en grenseløs hybris i Europas åpne dørs politikk overfor flyktninger. Europa tror det kan importere hundretusener av mennesker fra en brutal krig uten at det får sikkerhetspolitiske konsekvenser.

Hvis Europa bryr seg så mye om Syria, hvorfor har det ikke sendt noen brigader for å nedkjempe jihadistene som har gjort en borgerkrig til en sekterisk krig?

Det er noe grunnleggende svakt med Europa, som fremdeles later som det er «øverst». Men hvordan gikk det sist de skulle beskytte de svake?

The Europeans, to be sure, are a pack of cynical hypocrites. If they had cared about Syrians, they might have sent a couple of brigades of soldiers to fight ISIS. But not a single European will risk his neck to prevent humanitarian catastrophe. The last time European soldiers got close to real trouble, in Srebrenica in 1995, Dutch peacekeepers stood aside while Bosnian Serbs massacred 8,000 Muslims.

Ingen i medier eller politikk ville finne på å trekke streken fra Srebrenica til engasjementet for Syria. Men spørsmålet er relevant. Europa klarte ikke forsvare sine muslimer i juli 1994. Men det vil gjerne demonstrere sin humanitet nå, uten tanke på hvem det er de slipper inn.

At this point the floodgates of European sympathy opened, and Germany declared that it would accept 800,000 fugitives, including many from the world’s most brutal war zones. From a security standpoint it is foolhardy in the extreme: 250,000 people have died in Syria’s civil war since 2011 because other people killed them, mostly with small arms or improvised explosives (such as the government’s notorious “barrel bombs”). Such killing is a labor-intensive affair, and requires the participation of many thousands of killers. It isn’t only that ISIS (and other jihadists) are able to smuggle to Europe as many of their operatives as they care to, as ISIS itself purportedly boasts. The refugee population itself is flush with killers from both sides fleeing the war. The presence of small children does not obviate this; killers have families, too.

ANNONSE

The Arab Gulf States accept very few Syrian refugees out of security concerns which are entirely legitimate. Thousands of Syrian migrants fought either with the Assad regime (allied to Iran, the nemesis of the Sunni Gulf States) or ISIS and al-Qaeda (which want to overthrow the Saudi monarchy).

De fleste stater er seg selv nærmest. Det er også Tyrkia som har mottatt 1,9 millioner. Flyktningene har det «lousy», og her er det ikke snakk om integrering. Tvertimot. Trafikken er dessuten en stor inntektskilde. Tyrkisk mafia tjener seg søkkrike og en korrupt stat får sin del av kaka. Dessuten har Tyrkia neppe noe mot å svekke Europa. Det er en annen side av trafikken: Et økt antall muslimer er del av et null-sum-spill der musliimer blir vinnere og europeerne taper.

Et så høyt antall på en gang vil bli selvdrivende. Maskineriet som henter dem til Europa vil ha et uuttømmelig reservoar.

Europeerne stiller ikke engang spørsmål ved hvordan de kan stanse strømmen, bare hvordan de kan fordele den.

The social pathologies that this brutal and brutalized population bring Europe will change Germany in a predictably nasty way. Even worse, the open door policy will attract an order of magnitude more such refugees, as the Interior Minister of the State of Bavaria, Joachim Herrmann, warned yesterday. To no avail: Germans have spent the past seventy years feeling badly about themselves and are determined to take this opportunity to feel good about themselves.

The refugees have given the Germans the sort of frisson of good feeling that one gets from adopting  a stray puppy. This one redemptive act, they seem to believe, compensates for the country’s criminal behavior during the middle of the past century. It is one thing to take in one stray, however, and quite another to find a pack of hungry dogs baying at one’s door. At that point one calls the dog-catcher.

 

Hva det å tilkalle hundefangeren betyr i praksis, sier heller ikke Goldman noe om. Men trolig betyr det grensegjerder, jernhard kontroll med grensene og retur av flyktningene. Det er ingen menneskerett å ta seg fra Tyrkia til Europa.

Syria’s civil war was not an isolated occurrence: it was one of many fissures in an Islamic civilization which has ceased to function from the Indus River to the Mediterranean. There are 60 million refugees in the world, almost all of them within reach of Europe. Almost as many Afghan refugees have turned up on Europe’s borders as Syrians, and an increasing number of Iraqis have joined the horde. At some point the Pakistanis and Bangladeshis will hear about the bounty of the Europeans and join in as well.

The prospective size of the migrant stream to Europe, including economic migrants as well as war refugees from Africa, probably exceeds 100 million, or two orders of magnitude larger than the already very large number that Europe has agreed to accept.

Sammenbruddet i den islamske sivilisasjonen er ikke noe europeiske medier er opptatt av. De har snarere gjort seg til dens forsvarere, til tross for at «huset» faller sammen foran våre øyne. Det er jo derfor menneskene strømmer til Europa. Hvordan er det mulig å koble ut intelligensen på den måten? Det tyder på at noe som minner om besettelse eller vekkelse har overtatt.

Jo mer situasjonen kommer ut av kontroll, jo vanskeligere vil det bli å gjøre noe. Det lyder tautologisk, men betyr at de samme medier og godhetsapostler som heier frem uhindret mottak vil motsette seg alle drakoniske metoder. Kaos både på innsiden og utsiden.

Europe will have scenes of horror on its border: barbed wire, tear gas, rubber bullets, malnutrition and epidemic disease in tent camps swollen by millions of desperate people. It will also have acts of terrorism by refugees already inside its borders protesting Europe’s future refusal to accept more.

Utsiktene for Midtøsten er dystre. Obama har inngått en avtale som han tror vil gjøre Iran til partner. Men Iran vil ikke svikte sine trosfeller og allierte i en krig som er blitt en utryddelseskrig.

The immediate future in the Middle East does not point towards stability. The international recognition of Iran as a major regional power in the P5+1 nuclear deal will persuade the Sunni states to use whatever instruments are handy to contain Iranian power, including ISIS and assorted al-Qaeda affiliates in Syria, Iraq and Lebanon. Iran’s $150 billion windfall under the nuclear deal will allow Tehran to increase its support for the Assad regime in Syria, for Hezbollah in Lebanon, for the Houthi rebels in Yemen, and other Shi’ite elements that it has cultivated as cat’s paws. The Sunnis will respond in kind. Turkey, meanwhile, will redouble its efforts to crush the nascent Kurdish state emerging on its border in Iraq and Syria. Europe supported the P5+1 deal in part because it was the path of least resistance, and in part because it hoped to make money once the Iran sanctions were lifted. It will pay a big price for its sloth and cynicism.

The combination of sectarian and ethnic violence in a multi-player civil war will push even more desperate people towards Europe. And that does not taken into account the potential for instability among the 330 million people of Pakistan and Bengladesh, many of whom live under desperate circumstances already.

Problemet må løses ved roten: I landene som faller fra hverandre og går i oppløsning. Men hvordan gjør man det. Det har heller ikke Goldman noe svar på. Amerikanerne er lei av å ofre blod, det samme er britene. Resten av europeerne har knapt løsnet skudd, bortsett fra danskene. Europa tør ikke engang stille de spørsmål Goldman reiser.

Europa må innse at de nå blir involvert i Midtøsten. Det trekkes inn i Midtøstens konflikter, dobbelt-trippel-spill, og gjør det samtidig som det fratar seg muligheten til å gjennomskue Midtøstens måte å drive politikk på: spill for galleriet, mens de viktigste ting skjer bak scenen.

Å være for overbevist om egen godhet og egne rettigheter er en form for hybris, sier Goldman. Det har han rett i. Det storsinn vi ser medier og politikere konkurrere om å oppvise, er en stor oppblåst boble.

Den kommer til å sprekke.

 

The price of Europe’s fecklessness

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629