Sakset/Fra hofta

Det virker smått om senn som om en reell offentlig diskusjon om de viktigste konsekvensene av innvandringen er i emning.

Elin Ørjasæter kommenterte i går forslaget om å erstatte barnetrygden med skattelettelser i den hensikt å forhindre innvandreres eksport av trygdeytelser. Innvandringen risikerer altså å forsterke klasseskillene i Norge, skriver hun, den er til fordel for øvre middelklasse, men det motsatte for trygdede og lavtlønte.

Stadig flere østeuropeere får barnetrygd og kontantstøtte, noe også Nettavisen skrev om i august. Da Brochmann-utvalget la fram sin rapport i mai 2011, var eksport av trygd et av de store temaene. Når Arbeiderpartiets Torgeir Micaelsen kommenterte Fremskrittspartiets forslag, var han derfor ganske så velvillig. Han har lest Brochmann-utvalgets rapport. Det burde for øvrig alle gjøre, hvis de vil forstå innvandringens problemer.

Spørsmålet er om SVs parlamentariske nestleder Karin Andersen har lest den. Hun reagerte med en SVs ryggmargsrefleks, at dette ville ramme svake grupper: “Å fjerne barnetrygden og gi skattelette isteden, vil ramme de barnefamiliene i Norge med de laveste inntektene, slik som studenter, trygdede med minsteytelse og mange kvinner med lave inntekter”, sa hun.

Nettopp. Innvandring rammer gjerne de svakeste. Det er et av problemene med innvandring.

I dag refererer NTB/Aftenposten til uttalelser Grete Brochmann har gitt til Dagens Næringsliv i forbindelse med det nye oljefunnet, som kan gi økt innvandring. Hun er opptatt av de økende forskjellene, som også er forespeilet i rapporten om velferd og migrasjon fra utvalget hun selv ledet.

Ifølge professoren har Norge nå den høyeste innvandring noensinne og høyere per innbygger enn klassiske innvandrernasjoner som USA og Canada.

– Dette må vi være åpne for å diskutere, selv om arbeidsinnvandring kan være ønskelig. Det er ikke usannsynlig med stadig større innslag av uryddige arbeidsforhold. Vi kan få et samfunn med mye større klasseskiller. Det ville bekymre meg – som et brudd med samfunnet vi har hatt, sier Grete Brochmann.

I øyeblikket går Norge i søvne mot et samfunn som blir radikalt forandret — for mange forverret — i løpet av få tiår, uten at dette er programfestet, drøftet ordentlig eller vedtatt, om det enn er konsekvensen av såvel vedtak som manglende sådanne.

Skal vi endelig øyne konturene av noe som kan kalles en politisk debatt om denne ferden? Eller vil tregheten og fraværet av mental beredskap gjøre at innvendingene ikke får noen gjenklang, slik at man vil spørre seg hvordan det hele var mulig etter at skaden er uopprettelig?