Etter en rask utregning kan vi altså konkludere at Oslo tingretts dom mot Anders Behring Breivik, 21 års forvaring, innebærer at han straffes med litt mer enn tre måneders fengsel for hvert av de 77 menneskene — de fleste ungdommer drept én etter én. Og hvilket fengsel, for de norske er ikke som våre: De har skogsutsikt, air-conditioning og TV på cellen, og gir de innsatte muligheten til å arbeide og utvikle seg selv. Hensikten er rehabilitering, og det er vi glade for. Og vi er stolte av å ha opphevet dødsstraffen. Det er også fint at Breivik fikk en ordentlig rettssak som alle andre, hvor to fagdommere var ledsaget av tre legdommere, og vi har håp om at den bestemmelsen vil tre i kraft som gjør det mulig å forlenge innesperringen dersom forbryteren fortsatt anses som farlig ved slutten av den korte straffen. OK. Men siden vi er mennesker med alminnelig sunn fornuft og ikke engler — slik nordmennene derimot tror de er, i likhet med andre europeere som forsøker å konstruere ikke bare rettferdige samfunn, men perfekte samfunn — misliker vi at den avskyelige massemorderen bare fikk 21 år.

Vi misliker at dommerne håndhilste på ham da saken begynte, vi synes det er en skam at han fikk lov til å gjennomføre den nazi-hilsenen da han kom inn i rettssalen, og at han fikk holde en ideologisk tale på godt over en halvtime hvor han forklarte «nødvendigheten», som han kalte det, av massedrap på ungdommer (noen av dem var fjorten år) den katastrofale julidagen — angivelig en reaksjon på multikulturalismen til regjeringspartiet, som hadde sommerleir for sine ungdommer der hvor skytemassakren fant sted. Det norske samfunnet har prøvd å overgå seg selv, foreldrenes smerte og alminnelig sunn fornuft ved å åpne for den sprøyte gale idé at en befridd Breivik i 2033 igjen kan spasere gatelangs, kanskje med sine nazistiske overbevisninger i behold, og med det gliset som ledsaget hans «jeg er ikke gal, og jeg anker hvis dere sier at jeg er det».

Risikoen for å rippe opp i et sår som er altfor dypt for dette landet, så selvsikkert og uvillig til å innse egne feil som det er, fikk sannsynligvis den norske domstolen til å erklære Breivik for tilregnelig. Utvilsomt bidro hans detaljerte politiske utlegninger og presise gjenfortelling av sakens fakta også i den retning. Men det finnes altså galninger som er i stand til å tenke klart, og Norge burde kanskje ha innrømmet at dette var et slikt tilfelle, stenge monsteret inne i galehuset og kaste nøkkelen. Syttisju er altså syttisju. Eller landet burde ha hatt mot til å endre loven for at rettferdigheten skulle skje fyldest, den virkelige rettferdigheten, ikke den fantasiens rettferdighet som skjuler sannheten om smerten. Norge er i det hele tatt et merkelig land: svært vakkert, tilsynelatende et paradis, rikt på illusjoner om seg selv og sin menneskelige natur, en natur som tydeligvis ikke tillater at en kjempekatastrofe som den Breivik stelte i stand, ryster den altfor mye.

Og ja: svært velstående, men det er takket være et BNP som kommer ut av borehullene. Landet har også lite kriminalitet, blant annet fordi folk ikke støter mot hverandre der hvor befolkningstettheten er lav: de berører knapt hverandre. Landet er svært opptatt av å ha et godt skolesystem, ditto helsevesen og god samfunnsorganisering i sin alminnelighet, men selvmordshyppigheten blant ungdommer er økende. En av sju ungjenter har forsøkt å ta sitt eget liv, blant guttene er tallet endel lavere. Den organiserte prostitusjonen er forbudt, men det er lov å prostituere seg. Det er 174 innbyggere pr. 100.000 som er involvert i narkotikahandel, mens det tilsvarende tallet f.eks. i Italia er 57. Norge utroper seg til verdensmester i bekjempelse av fattigdom og undertrykkelse, men landet beskyttet ikke sine jøder mot nazistene, slik f.eks. nabolandet Danmark gjorde. Tvertimot har Norge alltid hatt et dårlig forhold til jødene, et avvisende sådant, og det er blitt forverret siden landet fikk stor innvandring. Den norske eliten har lenge vært sympatisk innstilt til kommunismen, foruten anti-amerikansk og mot NATO. Landets lover og institusjoner reflekterer en drøm om en ubesudlet enkel verden, som i bunn og grunn er en forestilling om at menneskerettigheter er noe de forstår bedre enn andre. Derav Breiviks rett til en «fair» prosess og en straff som åpner for løslatelse, det hele på bekostning av den usigelige smerten hos familier som er ødelagt for alltid, og til massemorderens tilfredshet. Drømmen om perfeksjon ignorerer i det hele tatt menneskesinnet, hvor det gode riktignok kan ta bolig, men også det onde.

 

Fiamma Nirensteins artikkel ble opprinnelig offentliggjort i Il Giornale den 25. august 2012.

Les også

-
-
-
-
-
-

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.