Utenfor døren til VG-auditoriet, i påvente av rettens fjerde dag, kjennes det som å skulle gå til et dykk på dypet.

Det er eget trykk i rettssal 250 og selv i et auditorium er det følbart. Storskjermene med nærbilder av kommunikasjonen mellom Inga Bejer Engh og tiltalte, er levende drama. Man kan lett glemme hva dette handler om: hva fikk mannen i tiltaleboksen til å begå sine uhyrligheter?

Det er det Bejer Engh og Svein Holden har forfulgt: først ved å fokusere på når han vinket farvel til demokratiet. Det var rundt 2001, bekrefter han selv. Da han traff «noen» på nettet. Men plutselig kan Breivik si at han så sent som ved nominasjonen til kommunvalget i 2009 deltok for å se hvor høyt han kom.

Forklaringene på hva som kunne ha forhindret terroren kan være prosaisk. Hadde Breivik blitt honorert og fått følelsen av mulighetene for en karriere innen Frp, er det meget mulig at det ikke hadde blitt noe 22/7.

For det er ikke ideologi, men hans egen person som ruver mest.

Kan det være at pressen gjør en feil når de er så opptatt av hans ideologi? For når man hører og ser han på nært hold er det stusselige saker.

Vårt Land fremhever at Breivik ønsket seg kirkens støtte. Men hans uttalelser om sitt forhold til kristen tro var så lunken og overflatisk at det ikke gir mening å ta hans syn på kirken alvorlig. Advokat Siv Hallgren var to the point da hun spurte: -Tror du på gjenoppstandelsen? Det gjorde ikke Breivik, han trodde bare «litt på Gud og et liv etter døden».

Det er en risiko for at medier og opionsdanner bruker Breiviks usammenhengende klipp og lim-ideologi som utgangspunkt for å angripe noe de er uenig i. Noe de mener ligner. Mediene er fulle av slike anklager. Det er ikke kommunikasjon, men det motsatte.

Breivik vil gjerne være historisk, og hadde sjansen i sitt introduksjonsforedrag. De han løftet frem som forbilder var Erik Blücher, Jonny Olsen og Arne Myrdal. Som Øystein Sørensen sier: dette var overraskende svakt. Det rimet dårlig med de intellektuelle pretensjonene i kompendiet.

Igår kom han imidlertid med på hvor han virkelig har hentet inspirasjon fra: Al Qaida. Det gjorde han mange ganger. Han sa det var metodologisk. Men i 22/7 er metode alt. Det var al Qaidas metoder han anvendte, i Regjeringskvartalet. Det kan synes vanskelig for oss å forstå at Utøya også var inspirert av al Qaida. Hendelsen virker unik, og er det. Men holdningen: at dette var en operasjon hvor ofrene var brikker, er den samme som bak 9/11. Vi vil bare ikke se det.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂