Charles Manson inngår i et galleri av mennesker som var i stand til grenseløs ondskap og hadde det man kaller gjennomføringsevne. Det spørs om ikke Anders Behring Breivik mer hører hjemme i et slikt selskap enn det ideologiske han forsøker å påberope seg. Utstrålingen snakker høyere enn journalistenes utlegninger.

Manson har aldri angret.

Han har nå bedt om å slippe ut på prøve for 12. gang. Trolig får han avslag også denne gang. Mansoner blitt 77 år.

Det er Daily Mail som drar historien om massemorderen som ble ikon på hippietidens mørke side. Han dannet The Family, et kollektiv som gjorde hva som helst; også massemord. Sharon Tate, Roman Polanskis vakre kone, var ni måneder på vei da gjengen brøt seg inn i deres hus i Los Angeles i 1969. Ifølge aktor ville de forsøke å starte en “race war”.

Der og da tok flower power ugjenkallelig slutt, der og på Altamont-festivalen.

Last year he broke a 20-year public silence with an interview on the 40th anniversary of the Tate murders. He described himself as a ‘bad man who shoots people’.

Spouting the sort of mumbo jumbo that he used in interviews in the 1980s, he said: ‘You have to accept yourself as God. You have to realise you’re just the devil just as much as you’re God, that you’re everything and you’re nothing at all.’

ANNONSE

Når man ser med hvilken interesse Manson har beholdt medienes interesse, kan man tenke seg at det samme vil skje med ABB.

På det ene siden vil det være celebritet-siden, på den andre vil det bety at verden ikke blir ferdig med historien: den vil bli tatt opp igjen og vurdert igjen og igjen. Det er derfor ikke likegyldig hva som sies og skrives. Det vil garanteret bli vurdert av ettertiden. Tenker dagens aktører på det?

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629