Nytt

Fire kristne briter anket i fjor kjennelser fra domstoler i Storbritannia som ikke gav dem medhold i sine krav om blant annet å kle seg i samsvar med sin tro på arbeidsplassen, til Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

Strasbourg-domstolen har siden bedt Storbritannias regjering om å ta stilling i saken, med det resultat at britiske statsråder vil bli motpart mot fire av sine egne borgere idet saken kommer opp. En av disse er Nadia Eweida, som gikk til sak da British Airways nektet henne å bære et kors-smykke sammen med flyvertinneuniformen sin.

The Telegraph skriver at dette er første gang den britiske regjeringen har vært nødt til å uttrykke sin oppfatning i spørsmålet. Den engelske storavisen har fått tilgang til et dokument som opplyser at statsrådene vil argumentere for at den kristne troen ikke krever at man bærer kors, og at arbeidsgivere derfor kan si opp enhver som nekter å ta dem av uten at det kommer i konflikt med religionsfriheten.

Det er unektelig en smule spesielt at politiske myndigheter setter seg fore å definere offisielt hvilke krav en bestemt tro stiller til sine utøvere. Ikke desto mindre har de et poeng, isolert sett.

Men det er umulig å la være å se dette stridsspørsmålet i sammenheng med tilsvarende saker, hvor tilhengere av andre trossystemer har krevd og oppnådd retten til å iføre seg langt mer påtrengende gevanter — basert på eksakt samme argumentasjon: at troen deres krever det.

I en tid hvor retribaliseringen skjer i takt med at det hardner til i konkurransen på livssynsmarkedet, åpner det seg derfor en litt annen problemstilling: Skal det ene trossystemet av sivile myndigheter gis en større rett enn det andre til å ta seg til rette i det felles offentlige rom, og det bare fordi det førstnevnte systemet gjør det til en plikt alltid å forlange forkjørsrett?

Dette ville naturligvis aldri blitt noe aktuelt spørsmål dersom vi ikke hadde å gjøre med to dominerende trossystemer som har diametralt motsatt adferd i så måte: ett overveiende tilbakeholdent og ett overveiende utagerende. Dersom deres egne standarder skal ligge til grunn for hva den sivilrettslige myndigheten skal mene, blir resultatet i praksis at man gir den sistnevnte forrang.

Det kan godt hende det er rett å være streng med den tilbakeholdne. Men hvis man samtidig lar den utagerende få holde på etter eget forgodtbefinnende, er det en dobbeltstandard som vil oppleves som dypt urettferdig. Det er ikke godt å si på hvilke måter man må gå frem for å oppnå en sameksistens i gjensidig forståelse, men dette er ikke en av dem.

Situasjonen som det britiske storsamfunnets tillitsmenn er havnet i, minner ikke så rent lite om den mange foreldre har måttet ta stilling til gjennom århundrenes løp i konflikter mellom søsken av vidt forskjellig beskjedenhetsgrad. Det kan virke som om de høye herrer er i ferd med å begå et riktig dårlig foreldrehåndverk.

Og kanskje er det der bikkja nok en gang ligger begravd. Disse har kanskje bare enebarn, om noen? Eller de har outsourcet oppdragelsen til noen som har latt den bøllete broren få det som han vil hver gang? Har ikke de spisse albuene gjort skade nok som det er i arbeidslivet og offentligheten? Skal de få gjøre seg gjeldende i sivilretten også?

 

Christians have no right to wear cross at work, says Government