Feature

Lunde forlag har utgitt Giulio Meottis Et nytt holocaust som detaljert og nitidig tar for seg alle jøder som er drept av terror i nyere tid. Til sammen danner de et uhyggelig mønster: de blir drept fordi de er jøder. Hvis noen protesterer og sier det er fordi de er okkupanter, så tenk etter: sheiker som Qaradawi svarer at det er ingen forskjell, også sivile israelere gjør militærtjeneste, eller velger regjeringen. Det finnes alltid en begrunnelse for at alle jøder rammes. De senere år har amerikanere fått føle noe av det samme – at de er målskive, i kraft av å være amerikanere, men en amerikaner som er naturalisert tysker vil ikke oppleve å bli plukket ut på et kapret fly. Det gjør en jøde.

At denne giften igjen er kommet til Europa, sammen med Midtøsten-konflikten og muslimsk innvandring, representerer en dødelig fare for Europa.

Rune Ottosen, som er forlegger og informasjonsleder i Norsk Luthers Misjonssamband, har tatt Meottis bok inn over seg. Han syntes 22/7 burde få venstresiden til å revurdere sitt syn på Israel. Det ble oppfattet helt feil. Eskil Pedersen kalte det usmakelig. Det må ha vært fordi Ottosen traff et ømt punkt. Rett før terroren sto det plakater på Utøya med teksten «Boikott Israel». Etter terroren forsøkte israelske aviser å spørre Norges ambassadør Svein Sevje om den norske regjering nå så annerledes på terroren mot Israel. Sevje svarte benektende, den norske regjering mente palestinsk terror var et svar på okkupasjonen og i en annen kategori. Sveje uttrykte ikke tvil en gang, ikke reservasjon. I noen tilfeller stemmer det, men noe av terroren er drevet at et slikt hat og en slik mordlyst at det tåler sammenligning med Anders Behring Breivik. Slik er det. Dessverre for palestinerne. Og dette hatet forsvinner ikke selv om AUF og andre later som det ikke er der, eller relativiserer og unnskylder det.

Dessverre reagerte Rune Ottesen på kritikken med å si at han ikke mente å si noe om synet på Midtøsten-politikken. Men da blir hans utspill meningsløst.

Jeg problematiserer ikke at AUF og andre kjemper for palestinernes sak. Men jeg mener retorikken har vært ensidig de siste årene. Terroren mot jødene har i stor grad blitt oversett til fordel for en voldsom kritikk mot Israel, inkludert en oppfordring til økonomisk boikott.

Dessverre kommer man ikke utenom å problematisere den offisielle tilnærmingen til Israel, som er blitt stadig mer fiendtlig de senere år.

Debatten om AUFs forhold til Hamas og den palestinske kampen ligger og presser. Det er er debatt som må komme hvis AUF skal nå til en politisk avklaring. Det blir sikkert et smertefullt oppgjør, men det var ikke Ottosen som påførte smerten, den smerten ligger der, i sakens natur.

Pedersen skjøv foran seg at de var enige om at 22/7 ikke skulle få forandre AUFs politikk, og Ottosen bøyer seg utrolig nok for dette argumentet.

Det er forståelig at AUF poengterer at terroristen ikke må få lov å endre politikken vår. Men mitt utangspunkt er ikke politikk, men mennesker. Jeg har forsøkt å si noe om at terroraksjonen kan få oss til å forstå hva terror gjør med et folk. Med andre ord er ikke mitt fokus en etterlysning av en ny Midtøsten politikk, men en oppfordring til mer forståelse for jødenes situasjon. Det er heller ikke slik at jeg ønsker å overse palestinernes lidelser. Men jeg mener disse i mange sammenhenger fullstendig overskygger jødehatets terror.

Her dobbeltkommuniserer Pedersen med seg selv, for den politiske selvransakelse som Ottosen opprinnelig la opp til vil være en konstruktiv endring. Det er vel ikke slik at AUF ikke kan gjennomgå erjennelse? 22/7 vil tvinge frem slike tanker.

Det var hva israelerne forsøkte å si etter 22/7; terror er terror, og det å vise den minste forståelse for det, har på sikt noen alvorlige konsekvenser. Det holder ikke å si at man tar avstand fra terror, poenget er, som Ottosen sier, å forstå hva den gjør med folk, og, kan vi legge til: de som bruker og forsvarer den.

Terror mot Israel, terror mot Norge