Kommentar

I Henrik Ibsens tidløse og på flere måter ubehagelig aktuelle familiedrama Gengangere fra 1881, er det en scene i første akt hvor pastor Manders forskrekkes over noen av bøkene som befinner seg i fru Alvings hjem, blant hvilke det er naturlig å anta at forfatteren tenkte på Darwins utviklingslære:

PASTOR MANDERS. Si meg, fru Alving, hvorledes kommer de bøker her?

FRU ALVING. De bøker? Det er bøker som jeg leser i.

PASTOR MANDERS. Leser De den slags skrifter?

FRU ALVING. Ja så menn gjør jeg det.

PASTOR MANDERS. Føler De at De blir bedre eller lykkeligere ved den slags lesning?

FRU ALVING. Jeg synes at jeg blir liksom tryggere.

PASTOR MANDERS. Det var merkelig. Hvorledes det?

FRU ALVING. Jo, jeg får liksom forklaring og bekreftelse på mangt og meget av det jeg selv går og tenker meg. Ja for det er det underlige, paster Manders, — der er egentlig slett ikke noe nytt i disse bøker; der står ikke annet enn det som de fleste mennesker tenker og tror. Det er bare det at de fleste mennesker ikke gjør seg rede for det eller ikke vil være ved det.

PASTOR MANDERS. Nå du min Gud! Tror De for ramme alvor at de fleste mennesker –?

FRU ALVING. Ja, det tror jeg riktignok.

PASTOR MANDERS. Ja, men dog ikke her i landet vel? Ikke her hos oss?

FRU ALVING. Å, jo så menn, her hos oss også.

PASTOR MANDERS. Nå, det må jeg riktignok si –!

FRU ALVING. Men hva har De da forresten egentlig å innvende imot de bøker?

PASTOR MANDERS. Innvende? De tror dog vel ikke at jeg beskjeftiger meg med å granske sånne frembringelser?

FRU ALVING. Det vil si De kjenner slett ikke hva de fordømmer?

PASTOR MANDERS. Jeg har lest tilstrekkelig om disse skrifter for å misbillige dem.

FRU ALVING. Ja, men Deres egen mening —

PASTOR MANDERS. Kjære frue, der er mangfoldige tilfelle i livet da man må forlate seg på andre. […]

Enhver vil sikkert gjøre seg sine tanker om hvilke bøker som i dag ville ha fremkalt tilsvarende reaksjoner hos presteskapet i den sekulære kirken som i mellomtiden har overtatt hegemoniet etter den protestantiske, men den vesentlige observasjonen er at enhver som i likhet med pastor Manders vedlikeholder et akterutseilt verdensbilde, også i dag unngår å undersøke bestemte ideer med en besluttsomhet i klasse med dem som ikke ville se inn i Galileos kikkert.

Vil norske samfunnsforskere oppdage at motsetningene i samfunnet øker? spør Bjørn Stærk idet han er høflig nok til å unnlate å besvare det negativt. For 130 år etter premieren på Ibsens verk, som teatrene nektet å sette opp for å unngå skandale, er det fortsatt slik at den beste tenkningen foregår i utlandet, og det uten at den tar bolig i nordmannens munn, vasket av de sekulære prestene som den er — uaktet kunnskapens uendelig mye lettere tilgjengelighet.

Denne anti-intellektuelle nidkjærheten utøvet av dem som burde ha vært det norske samfunnets øyne og ører, har sin pris blant annet i form av en manglende mental beredskap som går som en rød tråd gjennom Norges historie, gjerne ledsaget av en naiv optimisme. Det vil jo som kjent helst gå godt.

En følge av denne tingenes tilstand er at knusktørre vitenskapelige tekster offentliggjort i skrifter som nesten ingen leser, kan inneholde mer politisk relevant materiale enn en nær sagt hvilken som helst verbal politisk øvelse, hvis innhold under de pastor Manderske falkeblikk strengt holder seg til et paradigme av postmodernitet, etternasjonalitet og multikulturalisme. I den grad den politiske diskurs ikke befatter seg med uvesentligheter, reduseres den altså til et ikke veldig godt iscenesatt teater som er mye mindre aktuelt enn salig Henrik.

Et eksempel på en slik tekst er artikkelen Divergent Patterns in the Ethnic Transformation of Societies av professor David Coleman ved Universitetet i Oxford, offentliggjort i Population and Development Review.

Colemans sentrale observasjon er at virkningene av den store verdensomspennende migrasjonen er svært forskjellige. For mens befolkningene i utviklede land som forholdsvis tidlig opplevde en nedgang i fødselstallene, svært raskt blir mer og mer heterogene hva angår innbyggernes opphav, etnisitet og religion som følge av vedvarende høy innvandring fra de mindre utviklede landene, vil disse sistnevnte landene nå et høyt økonomisk utviklingsnivå så sent at de neppe mister sin relative homogenitet på samme måte. Den demografiske sammensetningen av Kina, Mexico eller Tyrkia blir ikke nevneverdig endret — de vil ikke oppleve Vestens befolkningsmessige transisjon.

Dette får ifølge Coleman opplagte innenrikspolitiske, men også utenrikspolitiske konsekvenser for de rike landene. For dersom innvandrere fra de mindre utviklede landene som forblir homogene utvikler organiske enheter på de rike landenes territorium pga. endogene ekteskap og manglende integrasjon, vil personene det gjelder på sett og vis oppfattes som tilhørende opphavslandene. At f.eks. Tyskland har en stor og voksende tyrkisk minoritet er ikke uten relevans for det Tyskland måtte foreta seg vis-a-vis Tyrkia. Resultatet av dette kan ses allerede i dag. Hva som vil være «i nasjonens interesse» noen år down the road risikerer å bli langt fra opplagt.

Riktig brennbar blir Coleman i artikkelens siste avsnitt, kalt «Long-term consequences of ethnic transformation», hvor han berører «mangt og meget» av det mange går og tenker seg. For hvilke sosiale konsekvenser av migrasjonsmønsteret kan forventes nærmere midten av århundret dersom det vedvarer? Selv om eksempelvis Storbritannia fortsatt forventes å ha et klart flertall av borgere med britisk bakgrunn i 2050, vil det bare være omlag halvparten av de nyfødte som har det samme. Det betyr altså at den demografiske situasjonen i dagens London (eller Oslo) vil bli gjeldende for hele landet om mindre enn førti år.

If continued to the end of the century and beyond, that trend would eventually displace the original population from its majority position. In that event, the character, identity, and cohesion of countries that formerly regarded themselves as nation-states could be profoundly altered.

The prospect of progressive ethnic transformation, which I have elsewhere labeled a third demographic transition, raises political and philosophical considerations untouched by earlier demographic transitions. The issue is controversial. Opinions are divergent, often bound up with strong political and moral sentiments. Depending on the level of adaptation and the pace of immigration, a pessimistic outlook would be that small-scale, urban daily life outside the home could be conducted more and more in the company of people who might be regarded as strangers, and the older indigenous population would be increasingly concentrated in suburban and rural areas.

Og derfra er ikke steget langt til å tenke seg noen av de kjedeligere virkningene — herunder potensialet for den evinnelige krenkelsen:

In Europe, unless integration became more successful than it has been to date, national identity and the perception of national interests could become more complex and contentious, and older national histories and formerly shared myths, values, and symbols would become increasingly irrelevant or even offensive to newer populations. The culture to be taught in schools, and the choice of whose history, if any, is to be covered are already vexed questions. Popular opinion, reflected in opinion polls, expresses unease at such developments and resentment at the equivalence with which the demands, needs, and entitlements of established populations and of immigrants are treated.

Coleman unngår ikke å nevne hva som er den mest kritiske faktoren i det veddemålet det er å utføre eksperimenter med selve samfunnet som forsøkskanin:

Whether minority religions, notably Islam, retain current high levels of adherence, orthodoxy, and ethnic associations and customs — or instead develop a new form in which religious identity loses its priority — would be especially important in gauging social outcomes.

Som Rubb har poengtert ved tallrike anledninger, kan noen bli overrasket over hvem som må tilpasse seg hvem:

Much depends on the origins of the immigrant populations, their desire to integrate or otherwise, and the policies put in place on integration and immigration. These factors all vary considerably. But with such a major transition in origins occurring in a relatively short time, the rapidly shifting numerical balance would make it difficult to insist on (former) minority populations adapting to (former) majority identities or values. The former majority may have to do the adapting.

Massene aner altså det de oppegående ser, hva enten de som Coleman holder til ved Oxford i dag eller som Darwin ved Cambridge på 1800-tallet, mens den norske meningsklassen «ikke vil være ved det». Med en hyklersk fasade som sannsynligvis overgår det Ibsen trodde var mulig, foretrekker den å late som ingenting. Ikke rart den stille og rolig la Brochmann-rapporten i en skuff.