Endelig har Carl I Hagen skjønt at han ikke lenger er ønsket i fremskutt hedersposisjon i Frp av hans egne partifeller. Resultatet er som ventelig stygt: I en fei ryddet han kontoret, trakk seg fra sentralstyret og som leder av FrPSenior, skrev rasende notat, gikk offentlig ut om at han hadde grått, og bare vært like sint 3 ganger tidligere i livet. Hans alltid lojale Eli har langet ut, anklaget Siv for å ha behandlet hennes Carl dårlig, antydet at det er Sivs feil at partiet har kollapset i valget, og at Siv alltid har vært sjalu på Carls storhet. Fra partihold er det minimale kommentarer til den uryddige prosessen; det tyder på at Siv Jensen har bred støtte i FrP for den offentlige ydmykelsen hun har gjennomført overfor den tidligere parti-eieren .

Selv minner prosessen meg om historien rundt Kong Lear:

En hyllet, æret og ærverdig konge får det plutselig for seg at han ikke lenger vil utøve makten, overlater til sine døtre Goneril og Regan det daglige styre, og ønsker «bare» for seg selv å skulle bli en vandrende, feiret galleonsfigur som kun skal motta folkets kjærlighet, uten at han selv trenger å gjøre noe for fortsatt å fortjene den. Samtidig, selvfølgelig, forventet han at han og hans livgarde når som helst kunne dukke opp enten hos Goneril eller Regan for å bli oppvartet på det fineste vis. På tilsvarende måte erklærte Hagen at NÅ trakk han seg tilbake, nå ville han ikke lenger daglig utøve kongsmakten, men han skulle selvsagt sitte i sentralstyret, ha vedtaksfestet forslagsrett til stortingsgruppa gjennom FrPSenior og selvsagt, kunne komme med dette eller hin utspill til media når det passet ham, og tilogmed gjøre et ordfører-stunt om han ville det. Det virker rett og slett som at Carl I Hagen led av nostalgi til tiden da partiet bare var ham selv og Eli, da han bare hadde seg selv å stå til ansvar for. At hans uryddige, inkonsekvente posisjon, hans ulike solo-løp gjennom de siste årene har skapt betydelig frustrasjon i et parti fordi han derigjennom har hemmet partiets profilutvikling synes han ikke å ha lagt merke til.
Tilsvarende la ikke Kong Lear merke til hvordan terrenget endret seg: Hans støttespillere ble utmanøvrert (dels kastet ut av ham selv), døtrenes fagre ord ble i tiltagende grad farget av underliggende spydigheter, og til slutt kom katastrofen brått og uhyggelig: På ett av de evinnelige gjestebud han forventer skal holdes til HANS ære beordrer hans egen datter livvakter drept, hun forhåner og latterliggjør ham, og kaster sin gamle far ut av huset med bare en narr som følgesvenn.

Prosessen opp mot ydmykelsen av Hagen har vært tilsvarende skitten: Vage løfter, fortielser og bortforklaringer, samt tilbakeholdelse av informasjon om hvordan hans kandidatur egentlig ble ansett som i organisasjonen: At Carl I Hagen nok en gang gikk rundt og forlangte posisjoner og heder, og at han visstnok automatisk var «mer» kvalifisert som medlem av Nobelkomiteen enn hun som hadde skjøttet det vervet gjennom 12 år og gjerne ville fortsette. Carl I Hagens arroganse på egne vegne, hans uerstattelighet, har skapt dype frustrasjoner i et parti som prøver å bli noe annet enn et haleheng til en karismatiker på hell. Men, selvom det har vært nødvendig for FrP å ta et oppgjør med en tidligere partileder som rett og slett ikke skjønner hvordan han burde oppføre seg, så vitner det konkrete valg av prosess om en partiledelse med en forkjærlighet for sladder på bakrommet og fagre, uærlige smil i offentligheten, snarere enn en hard, åpen konfrontasjon. Denne vegringen mot nødvendige konfrontasjoner så vi sist i Birkedal-saken: Partiet var alt kjent med den groveste anklagen mot Trond Birkedal, men vegret seg mot å ta en rask, brutal affære som ville ført til midlertidig ubehag, men som det ville stått respekt av. Tilsvarende var Siv Jensens rolle ikke uvesentlig i hvordan Søviknes-saken ble håndtert på så klønete vis.

Kong Lear hadde sin lojale narr, som etter katastrofen med sitt barnlig spørrende: «N’onkel?» gradvis bringer Lear ut av galskapen, og tilbake til verdighet, sans og samling. Carl har sin Eli, en kvinne som helt ufortjent har blitt sjikanert i det offentlige i alle år, et grepa, jordnært kvinnfolk med en dyp kjærlighet til sin mann, og som vi vet har vært svært skeptisk til Carls stadige forsøk på å komme tilbake politisk. Nå får vi håpe at Hagens fall har blitt tilstrekkelig dypt til at han faktisk tar inn over seg de visdomsord om sin egen rolle hans kone har prøvd å bibringe ham.

Når det gjelder FrPs ledelse generelt, og Siv Jensen spesielt bør de ta Goneril og Regans skjebner innover seg:
Den arven de skjødesløst ble tildelt av sin far smuldret opp mellom hendene på dem, gjennom ytre angrep, men også gjennom indre splintring som forræderi, intriger og backstabbing. FrP er på en farlig, selvdestruktiv kurs, og må snarest, gjennom åpne konfrontasjoner få en slutt på en forblommet sladder&intrige-kultur.
Kun slik vil en partileder kunne virke samlende og inspirerende, men jeg nærer dyp tvil til om Siv Jensen kan innta en slik rolle.