Kommentar

Nå har alle journalister, kommentatorer, twitrere osv godtet seg over en fornærmet Carl I Hagen i et par dager. Stor fest og glede. Oppfatningene har vært forutsigbare og samstemte slik en kan vente seg fra journalist- og kommentatorlauget: Vi må alle forstå at vi er vitne til Hagens store fall. Gjennom mediatåka er det likevel Siv Jensen vi skimter med beina opp og hodet ned.

Den offisielle forklaringen (hva alle journalister synger i kor) er at keiseren Hagen ikke lenger får lov å herske i Frp. Dolkeren fra Dolkesjø har endelig blitt satt på plass av et mer «moderat» Fremskrittsparti. Det er selvsagt noe i dette, Hagens svakhet er at selv om partiet etablerte seg under hans vakt var han neppe en lett samarbeidspartner i Stortinget.

Men sakens kjerne er en helt annen. Den ligger og ulmer i Siv Jensens motiver for å holde ham ute av Nobelkomiteen.

Denne saken kan bli Siv Jensens fall. I stedet for et skritt nærmere regjeringsmakten, slik hun tror, har hun falt pladask. Hun har snublet i to sentrale roller: et parti må vise respekt for sin egen hedersmann og de må vise forståelse for FrPs historiske rolle i norsk politikk.

Først hedersmannen:
Man kan mene hva man vil om Hagen men han er stor i norsk politikk. Hagen er FrPs store strateg. Hans politiske teft er trolig en av de beste i landet. Det er vanskelig å tenke seg dagens FrP uten Hagen. Dette vet mange – i alle fall kjernevelgerne og tillitsmannskorpset.

Motstanderne hans vet det med seg selv, men koser seg over hans fall. Og de har sikkert glede av å rose en mindre begavet Sivs dolkestøt av den virkelig farlige Hagen. Skjønt Siv er trolig mer begavet i kunsten å samarbeide og det er ofte nyttig. På den andre siden har hun vært underlig passiv i lange perioder, ikke minst i innvandringsdebatten. De virker kjørt helt på defensiven.

En avgått leder av Hagens format vil selvsagt kunne være brysom for den nye partiledelsen. Slik er det ofte med gamle helter. Det er uhørt at partiledelsen trekker sin egen partibygger og politiske ikon ned i søla på denne måten. Dette gjør ikke et modent parti, slik gjør ikke gode politikere. En Brundtland, Willoch, Jagland eller Bondevik gis heder og ære når de trekker seg – og de får gjerne støtte for gode posisjoner etter sitt aktive politiske liv. Ingen av disse partiene ville behandlet sin mangeårige leder på en slik måte. Ingen.

Frp etter 22/7

Det andre handler om politikk. Dolken i Hagens rygg er ikke et enkeltstående tilfelle. Dette er FrP etter 22/7. Partiet har fått panikk og vil sikre seg at de har personer som nå er mer moderate, mer forsiktige, ydmyke. Vil partiet avikle kulturkampen, provokasjonene, den folkelige tydeligheten  … Tybring Gjedde er en annen som har fått merke klimaskiftet i FrP, trolig også andre. FrP skal i regjering med Høyre og de vil framstå som stuerene.

Hagen er kritisert etter 22/7 for minst to utspill – fortsatt repeterer kommentariatet til det kjedsommelige at hans oppførsel etter Utøya har vært arrogant og ufølsom. Tvert om har det vist seg at hans to konkrete utspill har hatt mye for seg.

Det første var det kolossale, tidkrevende og kostbare etterforskningsarbeidet i en sak der skyldspørsmålet er helt krystallklart. Det å reise en slik debatt er en politikers plikt. Det er godt mulig at det flere gode argumenter for at etterforskning og rettsforandlinger skal trekke ut, men det er også gode argumenter imot. Hagen var den eneste som hadde mot og selvstendighet til, i et følelsesmessig spesielt klima, å si det.

Det andre han har sagt var at ikke alle muslimer er terrorister men de fleste terrorister er muslimer. Her fikk han en skyllebøtte fra alle hold. Han ble hengt ut som en idiot. Man mente at tall fra Europa viser det motsatte. Dette er statistisk riktig for Europa, men globalt sett feil. Det er regelmessige (ofte daglige) grove terroranslag i Asia, Afrika, Kaukasus i regi av islamister, ofte rettet mot andre muslimer eller andre religiøse grupper.

I Europa, hvis man utelukker regional seperatisme er trolig de fleste terroranslag også muslimsk orientert. (Baskisk terrorisme er ingen stor trussel utenfor Spania, så vidt jeg vet). Europol, PST mener fortsatt at islamistisk terror er vår største trussel. Det er ikke så rart siden vi har både 9/11, Madrid og London-aksjonene friskt i minne og siden vi vet det finnes tusener av jihadister som er en mulig terrortrussel i Europa (jf britiske vurderinger).

Hagen hadde rett. Selv om en er uenig er Hagens synspunkter helt relevante i en større diskusjon. Han viste sin styrke ved å peke på åpenbare momenter mens alle andre passet munnen sin. Men etter 22/7 tillates ikke andre synspunkter enn de offisielle, virker det som. Hagen derimot viste sitt format og sin selvstendighet. Uten ham hadde vi et smalere og fattigere ordskifte.

Så kan det være at Frp virkelig hadde gode grunner for ikke å ha Hagen i Nobelkomiteen, men da måtte de ha løst dette stille og pent internt i forkant. Det klarte de ikke. I stedet ble det full konfrontasjon, noe de måtte vite ville komme.

Sakens kjerne

Men FrP hadde neppe en eneste god grunn for å holde Hagen utenfor Nobelkomiteen. Tvert om. Mistanken befreftes ved en titt på aviskommentarene. Per Anders Hoel i Vårt Land sier det rett ut: «En Carl I Hagen i Nobelkomiteen ville skapt rufsete overskrifter. Spesielt på kontinentet». Enkelte utenlandske aviser kunne gått «bananas» i overskrifter». Med andre ord, han ville skjemt oss ut. Det ville bli antydninger om en høyrepopulist på Nobelhuset. Uff og uff. Og Hoel fortsetter: «For prisens rykte er Frps beslutning noe trygt».

Nobelkomiteen har vært gjenstand for rikelig av pinlige overskrifter og hoderisting de siste årene helt uten Hagens hjelp. Og hva har vi vel ikke i vente? Det var nettopp slike pinlige øyeblikk Hagen ønsket å avverge eller i alle fall dempe ved selv å balansere Jagland. Og det er klart at kun en Hagen ville være i stand til å dempe en Jagland. Frp bukker og neier seg nå ut bakdøra.

Blottlagt svakhet

Siv Jensen har med dette eksponert sine svakheter som leder ved å dolke en større politisk figur enn det hun selv er. Hun har også eksponert en partiledelse som ikke kan ha mange gode rådgivere. Hun viser en mangel på respekt og ryddighet som leder av et stort parti; og partiet viser at de ikke har greie på å håndtere en slik sak profesjonelt.

Hun bryter videre med en som har hatt usedvanlig god nese for politiske vinder og folkelige meninger – også hva angår innvandring, Islam og terror m.m. Jeg tipper FrPs velgere vil straffe partiledelsen – ikke minst partiets kjernevelgere, og dem må partiet ikke legge seg ut med; og jeg tipper mange av de lokale tillitsvalgte vil reagere, og det bør de.

Siv Jensen som så gjerne vil inn i regjering kan med denne tilpasningsmanøvren risikere sin egen stilling.

En kan ikke annet enn spekulere i hva som er årsaken til at Siv Jensen og trolig hennes rådgivere ser ut til å ha mistet motet, forstanden og troen etter 22/7. Det er tøft å være FrP, og knallhardt etter 22/7. Har de tullet seg inn i tanken om at de skal med i den store lune konsensus? At dette er veien inn i regjeringskontorene? Er det luften i Oslo? Debattklimaet etter Utøya? Tror man Oslo er Norge? Tror man at journalister og forståsegpåere er representative for velgerne, for landet? I tøffe tider trengs tøffe ledere. Folk forstår dette, ikke minst FrPs grunnfjell.

FrP har et historisk mandat for å utfordre den lune konsensus i sentrum og til venstre – og har i stedet hentet sitt mandat fra det folkelige. Gir de slipp på dette har de mistet sin berettigelse. Siv kan ikke forstå FrPs historiske rolle, og/eller ikke ha format til å stå i dette partiets første rekke.