Kommentar

9. november – dagen for Krystallnatten og Berlin-murens fall, har fått en annen historisk betydning: det er dagen da Italia fulgte etter Hellas og eurobyggverket begynte å rase sammen.

Sprekkene har vært synlige lenge. Igår ble det satt i gang en dynamikk som vil føre til fundamentale endringer. Nå snakkes det ikke lenger om hva euro kan bli, den er blitt en felle. Man prøver å redde den av frykt for noe som er enda verre, men nettopp dette at man forsøker å redde den fører til handlingslammelse, og krisen fordypes.

En rekke faktorer holder hverandre i sjakk, og bidrar til handlingslammelsen. EU består av 27 land, eurosonen av 17, og alle disse skal bestemme seg. At Hellas fremdeles ikke har fått en overgangsregjering på plass, sier noe om at det ikke bare handler om økonomi. Selv foran avgrunnen krangler man. Gresk TV viste bilder av en opposisjonspolitiker som styrtet ut fra forhandlingene. – Selv i denne stunden driver Papandreou og Samaris med taktikkeri, sa politikeren opprørt og forlot forhandlingene i raseri. Slik blir krisen til noe langt mer enn en pyramide av gjeld som ikke lar seg betjene. Den utvides til å gjelde hele samfunnet.

Derfor burde mediene i morges vært full av rapporter om hva som skjer. Våre barn kommer antagelig til å lese om 9. november i historiebøkene, dagen da renten på italienske statsboligasjoner steg over 7 prosent.

Det eneste som kan redde situasjonen sies å være at Den europeiske sentralbanken får ubegrenset fullmakt til å kjøpe obligasjoner, men det er noe Tyskland nekter å gå med på. Weimarrepublikken og superinflasjon spøker i bakhodet på alle tyskere. De har blitt verdens mest punktlige statshusholdning, og hvorfor skal de overgi sin opptjente solide posisjon, til fordel for land som har levd over evne?

Fordi Tyskland er et demokrati kan ikke Forbundsdagen sette seg ut over visse grenser.

Hvor dypt EU og Europa vil falle er umulig å forutsi. Det sies at Storbritannia er eksponert mot italiensk gjeld. Mange britiske bedrifter ventet med å si opp sine ansatte fordi de trodde nedgangen var V-formet; et brådykk og en rask oppgang. Hvis det nå viser seg at det kommer en ny nedgang med langt mer usikre prognoser, vil mange si opp.

Det sies at Depresjonen i 30-årene ikke kommer tilbake. Men med en ungdomsledighet på over 40 % i Spania og 30 % i Italia snakker vi om størrelser som det er vanskelig å forestille seg. Og det er nettopp det som er problemet: De andre landene har valgt ikke å ta det inn over seg.

I går slo krisen inn for fullt, og den vil før eller siden komme til alles nabolag. Det er på høy tid å danne oss noen begreper om hva vi står overfor. Alle vil bli berørt.

If the eurozone implodes, Britain will go with it
Unless Germany acts soon, this country could find itself going the way of Italy.