Kommentar

Etter oppfordring fra Utdanningsdirektoratet er begrepet «feiltanker» blitt et populært tilskudd til det pedagogiske vokabularet spesielt i barneskoler, men også på ungdomstrinnet. Dets funksjon er å forklare motivasjonen bak de forferdelige terrorangrepene 22. juli for de yngre elever på en lettfattelig måte. Dette nye ordet skal blant annet beskrive tanker om at man befinner seg i en krig når man ikke gjør det, og at man er fiendtlig innstilt til multikulturalisme.

Innledningsvis vil jeg si at terrorangrepene etter min mening ikke kan formildes ved noen omstendighet og det er naturligvis heller ikke det jeg forsøker å gjøre. Dette er en kritikk av dogmatisk og endimensjonal fremstilling av et samfunnsspørsmål og generalisering av den ene siden i saken. Jeg vil sitere, ikke fra muntlige uttalelser, men fra diverse skriftlige på nett for kildehenvisnings skyld.

«Det er en spesiell situasjon akkurat nå i og med at gjerningsmannen fra Utøya er pågrepet. Navnet er kjent og det vi har fått vite om hans bakgrunn og tenkemåte, gjør at det kan være naturlig å lansere begreper som feiltanker og tankesykdommer som mentale knagger for barnas forståelse. Det vil si at disse feile og syke tankene har fått utvikle seg fordi han har levd i en egen verden på nettet med andre med feiltanker og etter hvert tenkt seg at han er med i en krig.
Det viktigste budskapet til barna er at slike tankesykdommer er veldig sjeldne. Større barn vil selvsagt kjenne dette igjen fra tidligere skolemassakre blant annet i Finland.»

– Atle Dyregrov og Magne Raundalen, psykologer. Brukt på nettstedet til Fåvang skole.

Her beskrives nettbaserte innvandringskritikere som Breivik har vært borti som «andre med feiltanker» og «tankesykdommer». Til slutt har alle feiltenkerne gjort også ham til en feiltenker. Her blir også begrepet tankesykdommer brukt. Ikke mentale sykdommer som gjør deg voldelig, men syke tanker. Den neste er også hentet fra en skolenettside, men dette er referat av hva som ble sagt direkte til barna og gir derfor et klarere bilde av begrepets bruk og funksjon i praksis:

«Han hadde fått så mange feiltanker i hodet sitt. Han tenkte at vi ikke skulle la noen fra andre land få bo i Norge. Så feil tenkte han. Disse tankene ble til slutt helt syke, og så gjorde han dette og nå sitter han i fengsel»

Rektors tale til barna på Apeltun skole.

Her er beskrivelsen av feiltankene langt mer konkret. Vi får vite at feiltankene i bunn og grunn handler om å ikke mene at innvandring til Norge er positivt. I og med at forsamlingen åpenbart vet det motsatte kan de være enige om at disse meningene er gale. Når man har disse meningene ender de med å bli «for syke» og man blir som Breivik. Den barnslige stilen gjør formidlingen enda mer åpenbart problematisk. Man delegitimiserer denne strømningen overfor svært unge og mottakelige barn. En åpenbar pedagogisk uting, uavhengig av hvilken side som favoriseres. Nok en gang et resultat av politisk nøytrale synspunkter. Rektor snakker politisk, også tidligere i foredraget, men her er tonen positiv, og om den motsatte retning:

«Vi er heldige som har en slik statsminister som bryr seg så mye om folkene i Norge. Han har sagt at det er trygt å bo i Norge, og det skal være trygt å bo her.»

Rektors tale til barna på Apeltun skole.

Man må gjøre et skille mellom beskrivelse av meninger og beskrivelse av handlinger overfor elever, da å klassifisere voldelighet som «feiltanker» etter min mening er uproblematisk. Vold ikke er en politisk sak, men et spørsmål om lov og om prinsipper vårt demokratiske samfunn er basert på. I den opprinnelige skriften fra Utdanningsdirektoratet sammenlignes også terrorangrepene med skolemassakren i Finland. Her beveger Utdanningsdirektoratet seg frem og tilbake mellom det som åpenbart er «feiltanker» om innvandring til det som er feiltanker om vold. Deres beskrivelse er ikke i seg selv ytterliggående, men det er heller ikke der problemet ligger. Problemet ligger i andre enden, der begrepet brukes, nemlig i grunnskolen ovenfor elever.

Mitt personlige synspunkt på innvandring og multikultur er langt mer liberalt enn det som blir beskrevet som feiltanker av enkelte. Moralen er ikke her, men i det nøytrale og balanserte politiske miljøet som må være rundt et demokrati (ikke minst i utdanningssektoren), men som ser ut til å være fraværende fra den norske skolen for øyeblikket. Dette er et prinsipielt standpunkt, som jeg tror de aller fleste nordmenn har.

Problematikken ligger i manglende selvinnsikt. Man er ikke i stand til å se det herskende politiske synspunktet som et «synspunkt» på samme måte som de mer opposisjonelle retningene. Det er denne mentaliteten som lar Norges lærere propagandere sine elever i beste vilje og med ren samvittighet. Det er også denne mentaliteten som, paradoksalt nok, normaliserer at fasadene av norsk pressevesen nesten utelukkende slutter seg opp rundt én og samme side av en hver sak. Det er slik jeg ser det.