Hvis tiltrekningskraften som det urbane øver på en næres av gateselgere, spillebuler, pornosjapper eller virksomheter som selger fastfood til konsum på gaten, er det lite trolig at man vil finne seg vel til rette i den lille norditalienske byen Cittadella, ikke langt fra Venezia. I løpet av noen få år er nemlig alt dette blitt forbudt dertilbys. Forbudt er det også blitt for utlendinger med en månedsinntekt på under 420 euro å bosette seg der.

Italiensk rikspolitikk karakteriseres ofte av manglende handlekraft og paniske løsninger improvisert frem i tolvte time, noe man ikke minst er vitne til i disse finanskrisetider. I lokalpolitikken forholder det seg ofte motsatt, ikke minst nordpå, hvor befolkningens politiske tekstur fortsatt preges av de gamle bystatenes uavhengighet. Og i globaliseringens tidsalder ser man stadig at folk bryr seg mer enn før om sitt eget lokalmiljø. Det eneste universelle er som kjent at man befinner seg et sted.

I en idyllisk småby på Po-sletten, hvis sentrum er omgitt av middelaldermurer og vollgrav, kommer dette altså til uttrykk ved at borgermesteren sier det er utenkelig for et slikt sted å bli en tumleplass for «vagabonder, dagdrivere og folk med manglende sans for bluferdighet». Mens kebabsjappene og andre utsalg av ferdigmat uten sitteplasser ble forbudt av hygieniske grunner for en tid siden, og aviskioskene noe senere fikk ordre om ikke å stille ut pornoblader, er turen nylig kommet til spilleautomatene og de private pokerklubbene, hvor man etter borgermesterens oppfatning kaster bort familiens penger, og hvor trafikken ut og inn holder folk som vil sove våkne om natten.

Borgermesterens løsninger kan påkalle kritikk, oppgitthet, antipati eller trekk på smilebåndet, og de er neppe i seg selv så veldig avjgørende for byens fremtid. Men de er et symptom på noe dypere, som ikke alltid får umiddelbart synlige uttrykk: et ønske om å beholde autentisiteten ved ens hjemsted i globaliseringens tidsalder.