Etter å ha blitt stemplet som rasist som følge av uttalelsene sine på Newsnight om opptøyene, svarer historikeren David Starkey sine kritikere som har prøvd å kneble han for å stå opp mot gangsterkulturen som har splittet samfunnet.

For en uke! Det er ikke hver dag du blir utsatt for direkte personangrep fra selveste opposisjonslederen. Etter tirsdagens tale om opptøyene på på sin gamle skole, Haverstock Comprehensive, fikk Ed Milliband en oppfordring fra salen om å ta knekken på de nå så beryktede meningene jeg ga uttrykk for om det samme temaet på forrige fredags Newsnight.

Herr Milliband kunne ha svart at han var uenig med det jeg sier, men forsvart min rett til å si det i et liberalt demokrati siden jeg ikke hadde brutt noen lover. Dessverre gjorde han ikke noe i nærheten av det. Istedet var Milliband, sønn av en som flyktet fra Nazi-Tyskland for å berge liv og frihet, fullstendig enig med spørsmålsstilleren. Mine «kommentarer var rasistiske», sa han, og «enhver politiker fra alle partier burde fordømme slike uttalelser».

Sterke ord. Men hva betyr dette? Her følger noen ordrette sitater av hovedpunktene jeg framførte på Newsnight: «En spesiell type voldelig, destruktiv og nihilistisk gangsterkultur har kommet på moten.» «Denne svarte maskuline gjengkulturen står i motsetning til utdannelse.» «Det er ikke hudfarge, men kultur.»

«Avskyelig og opprørende», ikke sant? Isåfall må de som er enig med Milliband mene det motsatte av alt dette. De er altså overbevist om at gjengkultur er sunt for individet og til nytte for samfunnet.

Men hvordan forklarer man da de svarte pedagogene Tony Sewell og Katharine Birbalsinghs forsvar av substansen av mine kommentarer om gjengkultur, samt Tony Parsons kommentar i Daily Mirror som støtter Labor, at: «Uten gjengkulturen i det svarte London ville ingen av opptøyene ha skjedd, inkludert andre byer som Manchester og Birmingham der de fleste av deltagerne var hvite.»

Enda rarere blir da Millibands tilsynelatende ide om at gjengkulturen ikke står i motsetning til utdannelse, som jeg antydet, og derfor må «gjengkulturen fra det svarte London» være en fruktbar jord for akademiske prestasjoner og solid læring. Da er det jo merkelig at bokhandelen Waterstone’s var den eneste urørte forretningen under opprørene i Ealing. Og enda rarere at den Oxford-utdannede Lindsay Johns, selv av blandingsrase og mentor for ungdommer i Peckham, argumenterer sterkt mot «den fornærmende og nedlatende aksepten» av den falske Jamaicanske dialekten Jafaican, som er så utbredt i det multikulturelle London. «Språk er makt», skriver Johns, og bruk av «ghettospråk» gjør de unge maktløse.

Noen av mine venner har spurt om hvorfor jeg ikke stoppet der. «Hvorfor måtte du snakke om at det svarte parlamentsmedlemmet David Lammy hørtes «hvit» ut? Eller om hvite underklasseungdommer som prøver å være «svarte»?» Svaret er at jeg gikk ut fra min deltagelse på Newsnight skulle være en del av en omfattende diskusjon om tilstanden til hele landet. For meg er suksessene og fiaskoene med integrasjonen i Storbritannia de siste 50 årene det sentrale i en slik diskusjon. Og det var dette jeg prøvde å få fram.

På den annen side er det ingen tvil om at noe av det jeg sa provoserte fram sterke følelser. Jeg ble beskyldt for å fordømme all svart kultur, for å bruke hvit og svart kultur som synonymer for godt og dårlig, og for å si at svarte bare kunne gjøre det bra ved å ta avstand fra svart kultur. I realiteten sa jeg ikke noe av dette, og ingenting av det jeg sa kunne bli forstått på denne måten av en hvilken som helst åpent innstilt person.

Istedet prøvde jeg å peke på de forskjellige integrasjonsmønstrene på toppen og bunnen av de sosiale lagene. På toppen har suksessrike svarte som David Lammy og Diane Abbott lett blitt en del av den fortsatt hovedsaklig hvite eliten. De har studert ved de beste universitetene og oppnådd tilsvarende karrierer, som for eksempel parlamentsmedlem.

Men ved å gjøre det har de samtidig mistet mye troverdighet hos svarte på gata og i gettoene. Og der, aller nederst, er resultatet av integrasjonen det motsatte: Der har det hvite filleproletariatet, også kalt «chavs», integrert seg inn i den svarte svært utbredte gjengkulturen. De bruker de samme klærne, de snakker og tekster «Jafaican», og som deltagelsen i de siste hendelsene har vist har de blitt like misfornøyde og opprørske.

Mitt forsøk på å forklare hvorfor førte meg til å gjøre det som alle mine venner mener var min største tabbe: Å nevne Enoch Powell. Taktisk sett har de selvfølgelig rett, ettersom hans «Elver av blod»-tale er som et åpent sår, selv mer enn førti år etter framføringen.

Dessverre er talen og enda mer reaksjonene den fikk, sentrale for å virkelig skjønne dagens triste tilstander. For Powells syn var populært på den tiden, og havnearbeiderne i London marsjerte til støtte for han. Reaksjonen til den liberale eliten i både Labour og Tory som akkurat hadde utstøtt Powell, var enstemmig: Den hvite underklassen kunne aldri mer stoles på når det kom til rasespørsmål. Resultatet ble et systematisk angrep over flere tiår på den antatt fremmedfiendtlige patriotismen, på symboler som St. Georgs-korset i det engelske flagget, og til og med og i stadig økende grad på selve ideen om England.

Angrepet var utrolig vellykket. Men det etterlot et tomrom hvor det burde ha vært en følelse av felles identitet. Og for alt for mange har dette tomrommet blitt fylt med verdiene til gjengkulturen.

La oss se på den motsatte situasjonen. Et av de mest iøynefallende aspektene ved opptøyene er hvor de ikke skjedde: Yorkshire, nordøst, Wales og Skottland. Områder med noen av de høyeste arbeidsledighetstallene i landet. Men de er også karakterisert av en sterk regional eller nasjonal identitet som binder alle klassene sammen. Jeg er sikker på at det er dette som har vaksinert dem mot gangsterkulturen og den medfølgende blinde volden.

«Skottland er en annen kultur», sier den skotske regjeringssjefen Alex Salmond selvtilfreds. Det kan man trygt si, ettersom skottene har tillatelse – og blir til og med oppfordret – til å være så rasistiske som de bare vil og hate engelskmenn av hjertets lyst.

Jeg har ikke noe ønske om en lignende statsautorisert fremmedfrykt her. Men engelsk nasjonalisme er vi nødt til å ha. Og det må være en som inkluderer hele folket – hvite, svarte og blandede.

Heldigvis har vi en sterk frihetstradisjon gjennom hele vår historie. «Englands luft er for ren for en slave å puste i», erklærte advokatene gjentatte ganger i rettsaken kjent som «Somersett’s Case», som avskaffet slaveriet i England i 1772.

Vi må fokusere på å rette opp det som er galt, istedet for å bare fokusere på det som opprinnelig var galt. Det første kurerer, det andre splitter. Og vi har hatt nok splittelse. Et siste poeng: Hvis alle folkene i dette landet, både svarte og hvite, skal fullstendig ta del i den nasjonale historien, som jeg virkelig håper at de vil, da må de gjøre det på en måte som er preget av gjensidighet. Med andre ord må jeg ha friheten til å kommentere problemer i de svarte miljøene på samme måte som svarte kan rette pekefingeren mot hvite. Noe som de ofte gjør, mange ganger med rette, og uten risiko for forfølgelse.

For den andre destruktive arven fra reaksjonen mot Powells tale har vært en påtvunget stillhet omkring rasespørsmål. Temaet har vært tabu, ihvertfall blant hvite. Og ethvert brudd på dette har blitt straffet med utstøting og det som verre er. Og som den hysteriske reaksjonen på talen min har demonstrert, har heksejegerne allerede lagt merke til meg, ledet an av pilaren av høy moral, Piers Morgan, som bare minutter etter talen min på Newsnight forlangte at min TV-karriere måtte avsluttes.

Men tidene har endret seg. Powell måtte spå om «Tiberen som skummer av blod». Mens vi allerede har opplevd brannene i Tottenham og Croydon. Dessuten er den allmenne oppfatningen nå forskjellig fra den underdanige velgermassen på sekstitallet. Vi lar oss ikke lenger lure. Vi har fått nok av å bli løyet for av økonomer, parlamentsmedlemmer og enkelte deler av pressen.

Jeg tror ikke vi vil finne oss i å bli jukset og løyet for når det gjelder rasespørsmålet lenger. Istedet for «Ikke si det rett foran barna», vil vi ha ærlighet.

Men dette er bare begynnelsen. Opptøyene er et symptom på en dyp splittelse i politikken og vår nasjonale identitet. Hvis ikke den splittelsen blir reparert og sunn fornuft gjeninnført, vil de komme tilbake, større, styggere og oftere. Kan ikke vi alle sammen stoppe kranglingen og heller gå løs på oppgaven med kurering og gjenoppbygging?