Kommentar

Biskop Gunnar Stålsett og organisasjonen «Religioner for fred» ynskjer
eit multireligiøst fredssenter på Stiklestad. Ikkje alle likar dette, endå dei fleste er for fred. «Stiklestad står også for vold og
religionens mørke sider», sa Stålsett til Klassekampen i juli.

No kan me sjølvsagt lasta våre kristne og heidne forfedrar for at dei ikkje bygde multireligiøse fredssenter kringom i landet, men tidene var no
annleis den gongen.

Slaget på Stiklestad var ingen kamp mellom kristne og heidningar, men ein interreligiøs allianse mellom trønderar og nordlendingar mot
skattleggjing og sentralstyring. Det som er rett, er at Stiklestad vart eit symbol på den heilage Olav og hans mirakel, og den seinare olavskulten. Difor er òg Stiklestad eit symbol på kristendom i kristen mellomaldersk lidingssymbolikk.

Ein med sterkare lut om Stiklestad er Thomas Hylland Eriksen. På den nasjonale historiekonferansen «Minnesteder – hva og hvorfor? Og for hvem?» på Stiklestad i 2005 kunne han melda at «nasjonalsymbolet Stiklestad har virket ekskluderende på det flerkulturelle» og at det «ikke er noen stor forskjell mellom nazistenes bruk av nasjonalsymboler i krigsårene og hvordan vi hegner om de samme symbolene i dag».

I etterpåklokskapen kan slike nazi-merkjelappar og magiske symbolkoplingar – i slaget om Stiklestad – verka ein smule grovkalibra.
Men at somme lever i ei magisk førestellingsverd, jamvel mellom akademikarar to hundre år etter opplysningstidi, må me berre godtaka i
vårt pluralistiske samfunn.

Men det er mykje moralisme her òg. Det religiøse har ikkje lenger same moraliserande grep i vårt sekulariserte Noreg. Sisteskansen – domedag –
fall for naturvitskapen i global oppvarming. Nymoralismen er derimot ein god avløysar, med eigne teknikkar for å skapa kjenslor av skam og
skuld. Me skal helst ha litt skuldkjensle når me vil verna om vår eigen kulturelle eksistens, og me skal liksom bera på all norsk kulturell
arvesynd, oppsamla sidan vikingtidi. Og liksom annan nyinnførd trudom, legg den nymoralistiske rørsla sine gudshus på gamle kultstader – her
eit interreligiøst fredssenter på Stiklestad – liksom stavkyrkjone vart bygde på tuftene av gamle gudehov.

Nymoralistane kritiserer ikkje problematiske sidor knytte til maktfaktorar – europeiske i opphav, norske i utføring – som parlamentariske institusjonar, fri presse, utdaningsinstitusjonar, økonomisk organisering og fredssenter. Dette er for nymoralistane gode, universelle verdiar som kan eksporterast ut til folket. Institusjonane og kollegia deira fungerer dimed som moderne presteskap med monopol på saliggjeringi. Høgt hevja over heidenskapen i avvikande meiningar kan dei trygt diskutera den bonderomantiske absurditeten i brunosten og den eksluderande verknaden av Stiklestad. Ei slik nymoralistisk åtferd er berre med på å lokka fram paranoia, jamvel mellom dei traustaste nordmenn, i møte med andre kulturar.

Sergej Alexander Munkvold er formann i Ivar Aasen-sambandet

Artikkelen sto opprinnelig i Klassekampen 20. august. Gjengitt med forfatterens tillatelse.

Les også

-
-
-
-