Sakset/Fra hofta

Norges Tekniske Museum ligger ikke akkurat i sentrum av Oslo, men er plassert oppe i skogkanten på Kjelsås. Stedet er endestasjonen for trikkelinje 11 og så langt unna byen at plassen har en jernbanestasjon. Museumet er ganske nytt, uten noen form for pynt eller utsmykking. Bygget kunne vært hvilket som helst kontorlokale for en av landets ingeniørbedrifter.

Foran inngangen er det et aktivitetssentrum for barn hvor de kan hamre og skru littegrann for å lage en mini-vannmølle. Deretter blir det hele testet med vann fra noen store kar, kjekt å se på og morsomt for ungene.

Teknisk museum har noen veldig interesante utstillinger som handler om Norges industrihistorie. Og dette landets industrihistorie handler ikke om broderier, mote, tant eller fjas. Det er knallhardt rettet mot prosessering av landets naturgitte rikdom i form av metaller, tømmer og vannkraft. Oljen er gitt en avdeling, men føles mer nåtid enn som museumsobjekt.

Uten å avsløre for mye var oppgangssagene kanskje min favoritt. Oppgangssagene var sinnrike mekaniske sager drevet av vannhjul, laget lenge før sirkelsager lot seg konstruere. Noe som er et slags underforstått tema gjennom hele utstillingen – uten noen gang å bli ytret – er den enorme friksjonen. Disse gamle maskinene må ha kostet et enormt slit å konstruere og drive. Luthers ord – du skal arbeide i ditt ansikt sved – får her rene ord for penga.

I en krok er det en egen avdeling som omhandler Norges helse, eller rettere sagt mangelen på helse. Temaet var egentlig ikke interesant før engang på midten av 1800-tallet, da levde kvinner gjennomsnittlig til de var 50. Behandlingsmulighetene var omtrent null, selv om sykdommer som kopper og tuberkulose vansiret og krøplet tusener, ofte i ung alder. Langsomt vokste et organisert, landsomfattende nettverk av leger og sanatoriumer frem. Det virker som det på 1920-tallet endelig løsner i Norge, mekaniseringen fjerner noe av det verste blodslitet og legene begynner å få taket på folkesykdommene.

***

Museet for samtidskunst ligger i smørøyet av Oslo, på Bankplassen i kvadraturen. Byggningen var tidligere en av Norges Banks lokaler, det er høyt under taket og det er til de grader ikke spart på hverken marmor, bladgull eller utsmykkning. I andre etasje er det en semi-permanent utstilling av forskjellige verker, mens det i første etasje er skiftende utstillinger av forskjellige kunstnere.

Kunstneren utstilt i sommer er Snorre Ytterstad, født i 1969, bosatt i Bodø. Ifølge brosjyren for utstillingen har «Snorre Ytterstads lekenhet og nysgjerrighet i kombinasjon med en egenartet materialbevissthet og håndverksmessig teft gitt ham en unik plass på den norske kunstscenen.»

Mest plass i utstillingen tar oppskytningsrampen for grantrær. Et ganske festlig påfunn hvis det faktisk hadde skutt ut noe, nå bare står det der som en gulmalt tilhenger du kan leie på en bensinstasjon.

Så har vi elefanten som er saget opp i biter og hengt opp som en slags lysekrone, den er trolig en protest mot materialistisk turisme. En rød nese i en strikk virker som om den kan smelle rett i nesa på den besøkende. En rød nese i nesa, da får du rød nese, høhø – tok du den? En haug kleshengere med en skjorte er også en slags lysekrone. Det som er det avgjørende kunstneriske elementet her er at skjorta er laget av Hugo Boss som også fremstilte tyske uniformer under andre verdenskrig. Nå skal liksom jeg som tilskuer tenke at folk med blå skjorter er brunskjorter eller noe i den duren.

Videre har vi verket Cut#1. Her har samtidskunstneren laget et norsk kronestykke om til en fres, før han med denne har frest/ramponert en av gipsveggene i lokalet og deretter latt fresen/kronestykket sitte igjen i veggen. Den norske kronen blir dermed et symbol på den destruktive kapitalismen.

Jeg kunne fortsatt, men avslutter med en noen betraktninger om verket «On a tightrope a screw thinks shit», som ble laget etter folkeavstemningen i Sveits som forbød byggingen av moskeer med minaretter. Verket består av to sveitsiske lommekniver naglet inn i veggen med en wire imellom. Lommeknivene skal forestille sveitserne. Bak ståltråden er «Schweizerische Volkspartei» skåret inn i veggen – det lyser symbolsk ramponering lang vei. Langs ståltråden henger teksten «Rich white sleaze proves sick», som muligens er myntet på hvite folk som har råd til å gå i museum. Jeg følte meg ihvertfall ganske kvalm etter å ha sett utstillingen.

Sammenligningen mellom de to museene kunne ikke avslørt en mer sprikende virkelighetsforståelse, det er bare det at kunnskapen og verdiene til nordmennene som har fyllt det tekniske museet også har blitt brukt til å betale for innholdet i samtidsmuseet. Hvordan kan noen la seg rane slik?