Sakset/Fra hofta

Jeg har nettopp hatt gleden av å bli far, for andre gang på relativt kort tid. Og med det vært gjest på en av landets barselavdelinger. Også denne gangen var det et flott møte med de ansatte i helsevesenet. Første gang vi ble foreldre, det var under svineinnfluensa perioden, var det strenge restriksjoner på hvem som var velkommne på besøk. Siden det var vår førstefødte var det litt leit å ikke kunne vise frem underverket de aller første dagene, men desto større var gleden da tiden kom.

Denne gang var det ingen pandemi i horisonten, likevel var det ikke lettet særlig på besøksrestriksjonene. Halvannet år senere som andregangs gjester opplevdes de forholdsvis strenge reglene befriende, det var en stillhet og ro i gangene som gjorde godt. Samtidig var det litt sårt å måtte avvise nær familie da de ønsket å komme på besøk. Vi pratet litt om hvorfor det var blitt sånn, og jeg ymtet frempå om det kunne skyldes at noen ikke eide magemål eller skam i livet, som vi sier. Uansett var begge foreldre skjønt enig i at roen var å foretrekke.

På vei inn til avdelingen måtte tre dører forseres, på samtlige var det oppslag med reglene.

• Barnets far og søsken er velkommen på besøk, bortsett fra siestaen mellom kl 14-16
• Barnets besteforeldre er velkommen på besøk mellom kl 18-19
• Det er ikke åpent for andre besøkende på barselavdelingen
Vi ber dere om å respektere dette av hensyn til ALLE gravide, barselkvinner og nyfødte!!

Likevel, svaiende inn fra de afrikanske stepper kommer et følge på 7 personer. Jeg er ingen ekspert innen familieforhold, seder og skikker på Afrikas horn, men ut fra min ringe forstand om biologi og forplantning er syv, temmelig nøyaktig, tre for mye. Jeg kunne slått meg til ro med at det antallet skyldtes oppløste ekteskap, gjenngifte og ste- ditt og datt; men mitt skarpe øye kunne, på tross av iherdig tildekking, se at så ikke var tillfelle.

Jeg er en langmodig mann og himler bare litt med øynene, inni meg, da jeg går på følget på vei for å hente min kopp med kaffi. På vei tilbake treffer jeg på følget igjen, nå har det glade selskap funnet frem til rommet de ønsker å gjeste, og jeg blir vitne til en fasinerende gjensynsglede. Nå har også noen barn sprettet frem, og barna uttrykker sin livsglede med å løpe som små virvelvinder gjennom korridorene. Mobiler begynner å ringe, med volumet skrudd opp til 11 sprer de fremmede sanger med vreng slik bare fremmede sanger kan. Men telefonen får bare ringe, for her er det hilsningsritualer som skal gjennomføres. I det jeg passerer rommet kaster jeg et stjålent blikk inn døra, og i min omsorg blir jeg bekymret for om følget i det hele tatt får plass der inne, for der inne strålte allerede et ukjent antall ansikter mot oss ute i gangen.

I mitt stille sinn sendte jeg en takk mot oven for at vi var blitt tildelt enerom.