En jusprofessor i Uppsala har tatt til orde for en svensk turistboikott av Hellas, etter at en svensk kvinne på ferie i landet opplevde dårlig behandling av det greske rettsvesenet etter å ha anmeldt en voldtekt. Uten å vite noe mer om sakens kjensgjerninger enn det som er rapportert i skandinaviske massemedier, er det vanskelig å ta stilling til eventuelle rettslige og moralske skyldsspørsmål, men professorens boikottforslag gir uansett næring til et par korte refleksjoner fra en multikulturalistisk synsvinkel.

Om man for argumentets skyld antar at Hellas er å klandre, hvorfor kun oppfordre til en svensk boikott? Er det fordi det bare er Sverige som har grunn til å føle seg krenket av den enkle grunn at offeret var svensk?

Det lyder litt som et ekko fra tiden med bilaterale relasjoner mellom homogene og selvbevisste nasjonalstater, hvilket fremstår en smule anakronistisk i dagens Sverige og Europa. De fleste svensker ville vel si at det er like synd på et dansk voldtektsoffer som et svensk. Så hvis det er slik at en voldtekt av en nordisk borger ustraffet kan finne sted i Hellas, hvorfor ikke samtidig oppfordre til en dansk, en norsk eller en alleuropeisk boikott? Eller kanskje bare innskrenket til de landene som ikke er fortrolige med omgangsformene og spillereglene ved Middelhavet?

Og gitt at det er skjedd andre rettsskandaler med nordeuropeiske borgere på ferie ved Middelhavet og andre steder i verden, hvorfor ikke ta til orde for en turistboikott av samtlige stater som i praksis har vist seg ikke å ha de samme rettssikkerhetsstandarder som vi er vant til i Skandinavia? Hvorfor tok f.eks. ikke svenske jurister til orde for boikott av Tyrkia den gangen den sytten år gamle tyskeren Marco Weiss ble sittende to hundre og femti dager i et tyrkisk fengsel, under trussel om åtte års innesperring, etter kun å ha flørtet og kysset med en tretten år gammel engelsk pike som med troverdighet påstod at hun var femten?

Muligens er det slik at vi forventer bedre av Hellas i egenskap av medlem av den samme europeiske klubben. Men kan vi i så fall en gang for alle slutte å servere det tøvet om at alle kulturer er kjempefine og velkomne? Eller kanskje det snarere er slik at vi unnlater å kritisere en tilbakestående kultur fordi den etterhvert er blitt å finne i vår midte? Kan vi i så fall ytre et aldri så lite håp om at litt flere personer gjenfinner en smule mot? For hva enten det er hjernen eller ballene som mangler, er det greit å huske på at man trenger begge organer.