Sakset/Fra hofta

En symbolsterk manifestasjon av USAs overlegne militære slagkraft er de store hangarskipene, disse flytende flyplassene som i praksis lar en opprette en egen militærbase til havs så nært fiendens territorium som geografi og militære omstendigheter tillater.

Det er i øyeblikket 22 slike skip i aktiv tjeneste på planeten. USA har elleve, Storbritannia, Italia og Spania har to, og Russland, India, Brasil, Frankrike og Thailand har ett hver. USA er dog alene om å ha hangarskip i den aller største klassen, som kan ha opptil 90 fly ombord.

Denne nær hegemoniske sjømakten lar amerikanerne utøve sin innflytelse over Stillehavsområdet, og Kina ser seg ikke i stand til f.eks. å ta tilbake Taiwan så lenge USA «rule the waves» rett utenfor deres egen kyst.

Det kommer derfor ikke som noe sjokk at kineserne nå har besluttet å iverksette en kraftig opprustning av sin marine. Etter Sovjetunionens oppløsning kjøpte Kina det ikke fullt utrustede ukrainske hangarskipet Varyag, som ventes klart til bruk i 2012. Og nylig fikk den japanske avisen Asahi Shimbun fatt i rapporter som tyder på at Kina tar sikte på å sjøsette to nye, selvbygde og hangarskip i 2014 og 2020, det siste atomdrevet. Samme kilde oppgir at det på to steder i Kina foregår trening på å lette og lande på modeller av hangarskiprullebaner, og man tar sikte på å utvikle et eget spesialtilpasset jagerfly.

Kinas mål er helt klart langsiktig, for det vil ta flere tiår før de vil være i nærheten av å komme opp på nivået til amerikanerne, som allerede har 2000 slike fly, men de kan med en opprustning av hele sin marine, dvs. også med flere fregatter og ubåter etc., nokså raskt oppnå en maktposisjon i de nære havområdene som er sterk nok til å balansere amerikanernes regionalt, en utvikling som Japan er svært urolig over.

Hvorvidt deres ambisiøse plan med tiden kan svekke amerikanernes innflytelse globalt, er mer usikkert. USAs økonomiske problemer kan peke i den retning, men vel så viktig er det om Kina også klarer å utvikle nye militære systemer. Det de gjør i øyeblikket er til syvende og sist å imitere vestmaktenes innovasjoner. Hvem som f.eks. ville bli best i stand til å drive asymmetrisk krigføring mot hangarskip ved å forsøke å ramme dem med raketter, vil kanskje til syvende og sist være et intellektuelt kappløp. Skal Kina delta i den konkurransen må de klare å holde på sine beste hoder, og helst tiltrekke seg andres også.

Hittil har de ikke lyktes med det. Alle de fire innfødte kineserne som hittil har vunnet nobelprisen i fysikk, gjorde sin banebrytende forskning utenfor Kina (tre i USA og én i Storbritannia). Det tar tid å bygge opp en åndelig infrastruktur som lar talentene blomstre, og det er ikke den luften man puster i det hierarkiske kinesiske samfunnet. Et toppstyrt, DDR-lignende program med rigid fastsatte siktemål kan kanskje vinne gullmedaljer i friidrett, men ikke i kreativ tenkning.