Kommentar

Siste utgave av ukemagasinet Ny Tid trykker en artikkel av den beryktede svenske antisemitten Lasse Wilhelmson. Wilhelmson hører hjemme på ytterste høyre fløy.

I Sverige har man måttet oppfinne begrepet brunvenstre for å beskrive et nytt fenomen der folk på venstresiden stiller seg åpen for, og omfavner, argumenter som tradisjonelt har hørt hjemme på ytterste høyre fløy, dvs. som har innslag av fascistisk og nazistisk tankegods. Broen eller veien til en slik blanding av venstre og høyre er antisionisme som går over i antisemittisme.

Uttrykket brunvenstre definerer dermed en prosess der venstresiden sklir over i høyreekstreme standpunkt. En vesentlig bidragsfaktor i Sverige har vært fremveksten av islamisme. Solidaritet med palestinerne beredte grunnen for at overgangen fra nasjonal til religiøs frigjøring foregikk umerkelig. Noe av den samme glideflukten kan observeres i den norske debatten, og den er mainstream, jfr. hyllesten til Vibeke Løkkebergs film Gazas tårer og Erik Fosses og Mads Gilberts arbeid og bok Øyne i Gaza.

Er dette en drøy påstand? Wilhelmsons artikkel er trykket som kronikk. Hvordan har den kunnet komme på trykk? Ved at redaktør Dag Herbjørnsrud trolig deler en del av Wilhelmsons synspunkter og ikke merker at det glir over i ekstremisme. Det er det nok mange av leserne som heller ikke gjør. Men leser man nøye og spør om de virkelig stiller seg bak påstandene, ville de fleste nok bli betenkt. Men det er lovlig sent. At disse meningene får komme på trykk i et venstreorientert magasin, er i seg selv en skandale.

Lasse Wilhelmsom åpner tilforlatelig. Tittelen er: Tostatsløsning er umulig. Allerede her burde varselsklokkene ha ringt, for blant dem som går inn for en enstatsløsning, finner man folk som ønsker å likvidere staten Israel og gjerne en del av innbyggerne på kjøpet. Det er mao. en eufemisme for utradering av staten Israel.

Folkemord, intet mindre

Wilhelmson åpner pent, men ganske snart kommer en konstatering av at Israels politikk overfor palestinerne oppfyller FNs definisjon av folkemord. Folkemord handler som kjent om utryddelse. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på israelske overgrep, men folkemord? Antall palestinere i Gaza har vokst fra 400.000 til 1,6 millioner. Som Fosse/Gilbert skriver: Til enhver tid er det 40.000 gravide i Gaza. Israel drepte ca 1.400 under krigen i desember 2008/januar 2009. Noen kaller også dette folkemord, og norske medier bidro til dommedagsstemningen slik man gjorde under Libanon-krigen i 2006. Da er intet ord for sterkt, men det beskriver en følelse. Når man ser påstanden fremsatt som faktum, må man besinne seg. Noen ønsker å ta leseren med «on a ride».

Det er en hån mot dem som virkelig er blitt utsatt for folkemord, å utvanne begrepet på den måten.

Klo

Wilhelmson viser ganske raskt sin klo og hvem han egentlig er:

Man kan derfor si at folkemordet på palestinerne er innebygget i sionismen.

Her slipper Wilhelmson katten ut av sekken, og stikkordet her er «innebygget». Folkemordet er ingen historisk tilfeldighet, hvis det nå var det det var, nei, folkemordet er en del av sionismens natur. Det er forfalskning dobbelt opp, men den siste påstanden er den groveste og røper forfatterens egentlige holdning til jøder.

Her burde Herbjørnsrud ha satt en tykk rød strek og returnert artikkelen. Han gjorde ikke det. Er det fordi han og mange med ham nynner på en sang inni seg om Israels onde natur, som gjør at de nikker samtykkende? Den som har hørt NRKs Sidsel Wold gjennom de siste år, vil nynne på den samme sangen som sier at Israel bare blir verre og verre, og den munner ut i spørsmålet: Er det ikke snart noen som kan sette disse frekke jødene på plass?

Jo, det er noen. Folk som Wilhelmson og Mohamed Omar. De tilbyr seg, de har resepten klar. Er Wold og Herbjørnsrud med på den? Hva vil de i tilfelle gjøre for å forhindre at resepten settes ut i livet? Hamas og Hizbollah står også klare. Har Wold og Herbjørnsrud gjort noe forsøk på å fortelle publikum det? Vil de i det hele tatt innrømme at «frigjøring» kan bety utslettelse?

Right to return

Som kjent strandet det siste forhandlingsforsøket mellom Israel og Yasser Arafat i Camp David og Taba på at Arafat ikke kunne innrømme at palestinernes right to return var en umulighet. Wilhelmson sier at denne retten er noe som de jure tilhører hver enkelt palestiner. Det er noe som ikke kan forhandles vekk. Han mener åpenbart at de må få vende tilbake.

At den jødiske staten ble opprettet på palestinernes bekostning, og derfor er uforenlig med en rettferdig fred, er selve kjernen i konflikten.

Men som Thomas L. Friedman og mange andre har skrevet utallige ganger: Hvis man setter som betingelse at den historiske urett skal reverseres, kommer det aldri til å bli fred. Hvis partene kommer med det som utgangspunkt, er ethvert forsøk dømt.

Folkemord som feel good-faktor

Men denne rettferdighetstenkningen har preget venstresiden i lang tid. Den føles godt. Men feel good-faktoren som rettesnor i Israel-Palestina-konflikten kan bli en pådriver for ekstremisme. Det så vi også under Mavi Marmara-seilasen. Det gjaldt å blokkere for ubehagelig info og beholde et mest mulig rent bilde.

Wilhelmson opererer med folkemordet som en historisk realitet. Folkemord er det ultimate overgrep. Med det som utgangspunkt er det mye man kan kreve av Israel.

Dessuten vil en tostatsløsning innebære at folkemordet på palestinerne legitimeres i etterkant, da en slik løsning ikke gjør det mulig for de foredrevne palestinske flyktningene å vende tilbake til sine hjem i samsvar med FNs resolusjoner nr. 194 og 3236.

Nytt eksil

Hva skjuler seg bak forslaget om en enstatsløsning? Wilhelmson letter på sløret:

Men er det ikke rimelig at de som gjennomførte koloniseringen, stjal landet og er ansvarlig for folkemord kan flytte et annet sted, om de ikke vil leve i fred og på like fot med ofrene i deres hjemland?

Jødene kan altså dra sin vei hvis de ikke liker at rettferdigheten skjer fyldest. Det er samme beskjed som president Mahmoud Ahmadinejad ga: Kan ikke jødene dra hjem til Europa?

Wilhelmson har varmet opp, og mot slutten av artikkelen slipper han seg mer løs. Han har allerede bemerket at redaktør Dag Herbjørnsrud i mai 2008 tok til orde for dannelsen av én stat for begge folk. Herbjørnsruds navn blir dermed brukt som legitimering av kronikken, hvilket burde gjort redaktøren ekstra påpasselig.

Kunstig

Israel er i dag en kunstig statsdannelse som knapt kan hevdes å ha legitimitet som stat i landet Palestina. For eksempel mangler Israel en grunnlov og internasjonalt anerkjente grenser, som normalt kreves for å kunne anerkjennes som stat.

Legg merke til ordet «kunstig statsdannelse». Kunstig var også uttrykket nazistene brukte om jødisk intellekt og kultur. Og hvis noe er kunstig, savner det legitimitet. Wilhelmson beklager det selvsagt, han er lei for å måtte si det: Jødene har nok en gang satset på noe kunstig, de savner legitimitet. Det var slik nazistene uttrykte seg. Jødene kunne ikke «kultur».

På offensiven

Wilhelmson kan gå på offensiven. Israel savner anerkjente grenser.

Det bør også legges til at israelske ledere aldri har angitt noen annen «grense» enn den som tilfeldigvis har blitt utformet som et resultat av de siste bosetningene på Vestbredden (…) Det finnes også liten støtte for påstanden om at grenser er godkjent av FN, ettersom FNs forslag til delingsplan aldri ble godkjent av araberstatene eller ble godkjent av Sikkerhetsrådet.

Legg merke til bruken av ordet «tilfeldigvis» og referansen til manglende internasjonal anerkjennelse. Israel er en røverstat.

Spranget

Israel kan i dag betraktes som den største trussel mot en fredelig verden på grunn av sin svært aggressive utenrikspolitikk og som besitter av en betydelig mengde atomvåpen.

Den største trussel mot verdensfreden? Ringer det noen bjeller? Var det ikke det SV sa om USA i sitt partiprogram?

Nå har Wilhelson kommet på gli, og han klarer ikke stanse. Nå er vi over i det brune territoriet. Uforfalsket.

Sionismen er i dag den ideologien som i første rekke brukes for å rettferdiggjøre den anglo-amerikanske nykolonialistiske krigen med henvisning til «utslettelsen» og «antisemittisme» og hjemmeavlet terrorisme i form av «false flag» operations. Sistnevnte er blitt en historisk klassiker i alle angrepskriger.

Her kobles sionismen til amerikansk nykolonialisme, hvor Holocaust og antisemittisme benyttes som våpen. Ikke nok med det: Disse «kreftene» benytter false flag-operations. Hva er det? Jo, man anstifter en terrorhandling som andre får skylden for. Den største av dem alle er 9/11. Den sto selvsagt amerikanske myndigheter selv bak. Resultat: Muslimene fikk skylden, og man kunne starte et nytt «korstog».

Disse fantasiene lar seg ikke skille fra islamistenes. Det er derfor ikke til å undres over at Wilhelmson omfavner Hizbollahs og Hamas’ frigjøringskriger.

Hizbollahs seier over den israelske hæren i Libanon i 2008, er et forbilde for alle folk som forsvarer sitt lands selvstendighet. Sammen med Hamas viser de veien mot Palestinas befrielse.

En slik utilstørt, uhemmet hyllest av Hizbollah og Hamas er rene ord for pengene. Vi vet en del om hva denne «frigjøringen» vil bety for jødene.

Wilhelmson går enda dypere inn i materien når han også vil frigjøre vestlige institusjoner og land fra de samme kreftene, dvs. jødene. Frigjøringen av Palestina viser seg å være en krig mot jødene.

Men en kan også stille spørsmål ved om det også i tillegg må til en detronisering av den jødiske lobbyorganisasjonen AIPAC i USA, de israelske interessene i Det hvite hus, samt den sionistiske makteliten på Wall Street og i USAs private sentralbank Federal Reserve.

Nå er vi over i det brune landet, der jødene styrer verden. De må fordrives, fra Wall Street, Det hvite hus og merkelig nok – Federal Reserve. Det er en høyreekstrem forskrudd ide at den amerikanske sentralbanken er privat.

Wilhelmson mener han derved setter etikk foran politikk. Det er som å høre Adolf Hitler. Han var også høyverdig og moralsk når han ville bekjempe jødenes makt. Men dette står altså i et norsk venstreorientert blad, eid av menneskerettsaktivisten og filantropen Thor Halvorssen.

En del av venstresiden, anført av Magnus Marsdal og Klassekampen, har gjort det til et spesiale å kritisere Halvorssen og den støtte hans Oslo Freedom Forum får både økonomisk og politisk. Her har de krutt i massevis, men kommer de til å bruke det? Trolig deler Klassekampen og Marsdal mange av Wilhelmsons synspunkter. Man har flørtet med de samme kreftene i mange år.

Wilhelmsons banner er frigjøring, og han likestiller palestinernes kamp med afghanernes og irakernes. Frigjøring fra hvem? Fra USA selvsagt, og for Al Qaida i Irak og Taliban i Afghanistan.

Dermed er perverteringen av venstresiden fullbrakt. Brunvenstre er født, også i Norge.

Artikkelen finnes ikke på nett, fyldige sitater har vært påkrevet for å belegge de harde påstandene.